søndag 5. desember 2010

Støyskjerming

Jeg har noen ganger blitt forundret over hvor effektiv støyskjermer kan være. På den andre siden av skjermen er det en motorvei der støybelastningen er langt over 85 desibel. Likevel kan vi sitte i en stue uten å høre så mye til trafikken. Det er kun hvis det kommer en riktig stor trailer at vi kjenner en svak vibrasjon og sånn blir vi minnet på at vi ikke befinner oss langt ute på landet.  


Støyskjerm... 

Det er fascinerende at vi faktisk vender oss til støy. Tenkt deg at du jobber overtid og klokken åtte blir hører du et slags sukk, og så blir det helt stille. Det er ventilasjonen som har slått seg av, og du har ikke en gang lagt merke til bråket.

Jeg kunne sagt mye mer om støy som i uønsket lyd, og hvordan man kan, og ikke minst hvorfor man bør, skjermes for den. Men jeg lar det ligge, for jeg vil heller snakke litt om de menneskelige støyskjermene.

Jeg møtte en gang en kvinne som hadde vært støyskjerm for sin mor i 35 år. Mor var en nokså høyrøstet og tydelig dame med såkalt dårlig impulskontroll. Dette resulterte i at hun til stadighet kom i konflikt med familie, venner og naboer på grunn av sine bombastiske uttalelser og sine lite veloverveide handlinger. Men hun hadde en god datter som alltid gikk i mellom når det stormet som verst. Hun unnskyldte og forklarte sin mor, og dempet gemyttene med å vise til at mor var, som alle visste, litt håpløs, men god på bunnen. Og på den måten fikk denne familien sin egen, private, hjemmelagde tyrann og hennes hjelper; En mor som aldri ble stilt til ansvar for sine handlinger, og en datter som til stadighet måtte inn å skjerme omverden mot sin støyende mor.

Tyrann...

Jeg forstår denne datteren veldig godt. Jeg liker ikke å bli skjelt ut så håret står bakover, og jeg ville ikke likt at min mor oppførte seg på den måten. Og når alternativet er å ta konfrontasjonen med alt det ubehag det innebærer, er det forståelig at noen velger å bruke andre metoder for å komme seg gjennom hverdagen. Vi stiller oss foran og prøver å fange den lyden som kommer og demper den så den ikke skader de som står på andre siden. Vi gjør det av kjærlighet, eller vi gjør det av skam, eller begge deler, og etter hvert gjør vi det av gammel vane. Og bråkebøttene kan fortsette, for deres handlinger får aldri konsekvenser.

Hvis jeg løfter blikket og ser dette fra et annet perspektiv, slår det meg at vi faktisk ikke tar de som støyer på alvor når vi beskytter dem og omverdenen på denne måten. En ting er å hoppe hvis noen forlanger det, det gjør man jo fra tid til annen. Men det er noe helt annet å si, ”han mener egentlig ikke at du skal hoppe, men du kan godt hoppe litt likevel, så slipper vi alt bråket”. Hvorfor sier vi ikke: ”Hvorfor skal hun hoppe hvis hun ikke vil? Det må hun få bestemme selv”. Vi vet at det blir bråk, men det er nå en gang sånn at hvis vi stilltiende aksepterer handlinger og uttalelser som vi egentlig ikke finner oss i, så blir de stående som akseptable, og ender til slutt opp med å bli sannheter.

I say JUMP

For det er nemlig det med de menneskelige støyskjermene at de slett ikke er bygget for det formålet, sånn som de andre som står langs veiene. Å være buffer for andre menneskers ubehagelige væremåte er en slitsom affære. Og når alt kommer til alt er det ingen som tjener på det.