Om fuglekvitter, løvebrøl og andre brølere

Jeg elsker sosiale medier og er definitivt mest aktiv på Facebook og Instagram. Jeg har en Twitterkonto der jeg bare kikker, men aldri deler, og en Google pluss konto som jeg ikke skjønner bæret av. Jeg bruker Whatsapp og Snapchat til å sende små meldinger og øyeblikksbilder til vennene mine. Likevel er jeg veldig restriktiv med hva jeg deler med andre enn min familie og mine nærmeste venner. Jeg tror jeg er nokså usynlig politisk, og jeg vegrer meg for å dele kontroversielle meninger på nett. Men de som kjenner meg vet hva jeg mener, og de som lurer på hva jeg mener finner fort ut av det hvis de spør. Jeg er også litt tilbakeholden med hva jeg liker, kommenterer eller deler på andres vegg.

En kompis av meg fortalte at datteren på tolv hadde kommet til sin far og mor og sagt at hun ville starte en blogg. Da svarte faren at det kunne hun selvsagt, men først, måtte hun gå ned på kjøpesenteret og annonsere det hun hadde lyst å skrive i bloggen via kunderadioen annenhver dag i fire uker. Dem smarte lille datteren til kompisen min tok poenget og det ble ikke noe blogg. 

Jeg tror at mange av oss ikke er klar over hvem, og hvor mange vi egentlig når med meddelelsene våre. Jeg tror vi også glemmer at et budskap oppleves veldig ulikt. Jeg tror vi tenker alt for sjeldent igjennom hva vi vil med det vi deler, og hvorfor vi velger å dele akkurat det.

Jeg bruker meg selv som eksempel. Jeg deler ofte når jeg er på ferie. Hvorfor det? Er det av pur kjærlighet og omtanke for mine venner, for at de skal se hvor jeg er og at jeg har det bra? Næh… helt ærlig? Det er selvsagt en del av livet mitt som er udelt positivt, og derfor er det helt uproblematisk å dele det. De som kjenner meg veldig godt vet at jeg ikke alltid er i like god form. Hvorfor deler jeg ikke det på sosiale medier? Det er jo en viktig del av livet mitt? Ja, det er en viktig del av livet mitt, mitt virkelige liv. Ikke mitt sosiale medieliv.

Noen ganger deler jeg ting som bare noen få forstår. Jeg er ganske nøye på at det ikke er ting som kan misforstås eller ting som har dobbel betydning, uten at jeg alltid er sikker på at jeg lykkes. Hvis andre deler ting som jeg ikke forstår, og det er mennesker jeg har en viss nærhet til, velger jeg noen ganger å sende en melding, et såkalt pm for å spørre, hvis det er viktig for meg å få en avklaring. Igjen, jeg er veldig forsiktig med å kommentere status på andres vegg. Men det betyr ikke at jeg er uengasjert.

Jeg skriver heller aldri på andres vegg med mindre de har bursdag, jeg kjenner dem godt, eller jeg er sikker på at det ikke sjenerer dem. Som regel spør jeg på forhånd om det er greit. Det ødelegger kanskje «surprise» elementet, men det får heller være, for meg handler det om respekt.

Når det er sagt, så må jeg gjenta meg selv. Jeg elsker sosiale medier. Det er et fantastisk konsept som har mange fordeler, det gir mange muligheter og er for det meste rått og usensurert. Sosiale medier har stor påvirkningskraft, er utrolig effektiv for å spre nyheter, på godt og vondt, og så videre og så videre og så videre. Men det er lov til å bruke hodet.

Min facebookvenninne Unni, for eksempel, er veldig aktiv på Facebook. Hun deler bilder og tanker og meninger, dikt og musikk, og jeg koser meg med å følge henne og hennes hverdag på Facebook. Hun tar negative kommentarer på strak arm og har valgt å la en del av livet sitt være synlig på sosiale medier, med stort hjerte og glimt i øyet.

Jeg er for åpenhet på alle måter, og spesielt rundt vanskelige tema, som for eksempel sorg og alvorlig sykdom. Og det er bra å ha (levende) mennesker som eksempler. Det skaper nærhet og engasjement. Et menneske er et menneske, det kunne like gjerne skjedd med oss. Vi identifiserer oss med den det gjelder, og det er bra, bare vi ikke glemmer at det mennesket ikke er oss, har aldri vært oss, og kan aldri bli oss. Vi kan forstå at noen har det vanskelig, men vi kan ikke forstå akkurat hvordan vedkommende har det. Vi kan se og forstå at noen har det vondt, men vi kan aldri forstå hvordan det føles for det mennesket. Selv om vi har opplevd sorg og smerte selv. På samme måte kan vi forstå andres glede og lykkefølelse, men også bare ut fra hvordan vi selv har erfart det. 

Jeg har sluttet å si "jeg skjønner hvordan du har det", for jeg har skjønt at det skjønner jeg faktisk ikke, og jeg har erfart hvor provoserende det er når noen som åpenbart ikke skjønner, sier at de skjønner, selv om det er velmenende nok. 

Så er de de gangene jeg blir fryktelig lei meg over det som deles på sosiale medier. En ting er å gjøre folk oppmerksomme på tragedier rundt omkring i verden. En annen ting er det man deler rundt enkeltmenneskers små og store tragedier. Noen velger å dele sitt barns alvorlige sykdom og siste måneder i verden, og ære være dem for det. Da er det de som opplever sorgen som selv styrer og velger hva de vil dele. De inviterer til involvering og opplever tilbakemeldingene som en stor støtte i en vanskelig tid.

Men den typen delinger passer ikke for alle. Store livshendelser som giftermål, barnefødsler sykdom og død er veldig privat. Selv om vi er mest tilbøyelig til å dele de to første, kan det være lurt å tenke seg om. Du behøver ikke gratulere de nybakte foreldrene på veggen deres før de selv har annonsert at de har blitt foreldre. På samme måte trenger du ikke kondolere noen som ikke har annonsert et dødsfall på veggen sin. Og selv om noen forteller om sykdom og sorg i sin status, kan du tenke igjennom om du skal kommentere det, og ikke minst hva du skal skrive i kommentaren. Kanskje det er best å nøye seg med å ønske god bedring, eller skrive «tenker på deg». Vi andre trenger ikke vite om din tante som lider av samme sykdom, eller at du har opplevd like stor sorg da din far døde så derfor forstår du hvordan vedkommende har det.

Og hvis du har behov for å markere på veggen din at nå er det et år siden en venn eller en slektning døde, eller at vedkommende ville hatt bursdag i dag, og det er trist at hun er borte, bør du avklare med de nærmeste pårørende om det er ok å markere det. Det angår nemlig ikke bare deg, og det er heller ikke bare deg og dine nærmeste som tar del i det.

Det å skrive og kommentere på sosiale medier er som å snakke i "kunderadioen" på kjøpesenteret. Det er veldig mange som "hører" deg. Ikke glem det.

Oppgjørets time

Jeg satt og spekulerte på om jeg skulle oppdatere FB statusen min litt tidligere  dag. Egentlig hadde jeg ikke så mye å melde. Det var en rolig dag med sysler i heimen og litt jobbforberedelser. Jeg svingte støvkluten mens jeg hørte på Tryllefløyten. Det var da det slo meg: Er dette interessant for mine FB venner?

Jeg må innrømme at jeg velger mine statuser med omhu. Jeg vil ikke legge ut ting som er trist, med mindre jeg klarer å vri det til sarkasme eller selvironi. Jeg håper jeg avklarer med den det gjelder hvis jeg legger ut bilder av andre enn meg selv. Jeg deler ofte andres linker og bilder. Så må jeg spørre meg selv; Hvorfor gjør jeg det? Er det fordi jeg er enig, eller fordi jeg vil hjelpe en FB venn til å spre sine tanker og meninger? Hm. Det kan jo også være fordi jeg syns det de deler er kult, uten at jeg har noen bestemt mening om det.

Jeg liker mye på FB. Men hvorfor velger jeg å like ting? Er det fordi jeg liker FB vennen eller er det fordi jeg liker det som legges ut? Neimen om jeg vet. Jeg antar at det, for min del i alle fall, er litt begge deler. Men for all del, det er hyggelig med likes. 

Jeg lurer på om det er på tide at jeg tar et lite oppgjør med meg selv. Det jeg legger ut om meg selv, sier noe om meg som person. Det jeg liker av sider og statuser på FB sier noe om hva jeg tenker og hva jeg mener. Men på samme måte som mange bare legger ut glansbildeversjonen av livet sitt på FB, så er vel også jeg selektiv når det kommer til hva jeg velger å dele av mine meninger?

Er jeg mest opptatt av at folk skal like meg og mine statuser, eller er jeg mer opptatt av å si hva jeg mener og stå for det? Hvis det handler om at jeg ikke vil legge ut ting som virker støtende på andre, så er det en ting, men lar jeg være å heise flagg fordi det sier så mye om meg at jeg kan risikere at mine FB venner i verste fall rynker på nesen og syns jeg er teit, eller har dårlig dømmekraft?

Jo, jeg velger mine statuser med omhu. Jeg legger ut ting som jeg tror jeg ville lest hvis det var andre som la det ut. Jeg legger ut ting jeg syns er morsomt og kult. Jeg vil ha et morsomt FB liv. Så hvorfor deler jeg ikke ting som er kjipe? Fordi jeg vil ha det kjipt for meg selv i mitt eget hjem, og ikke på FB. For selvsagt er livet mitt, som alle andres, et jævla møkkaliv av og til. Jeg vet at mine FB venner bryr seg om hvordan jeg har det, og det er hyggelig med oppmuntring og sympati, så hvorfor vil jeg ikke ha det via likes og kommentarer på mine statuser på FB?

Nå står jeg litt fast her. Jeg er faktisk ikke sikker. Jeg vil bare ikke ha det. Hva sier det om meg, egentlig? Kanskje bare at jeg vil ha den delen av livet mitt for meg selv? For jeg innrømmer at man kan dele for mye. Men hvem skal bestemme hvor grensen går for meg? Det må jeg jo bestemme selv.

Jeg vil altså ikke være sytete, men vil jeg være skrytete? Hm. Jeg har jo en treningsblogg der jeg deler mine opplevelser på treningsfronten. Er dette skryt? Jeg har også en reiseblogg der jeg deler mine reiseopplevelser. Og jeg har en diktblogg der jeg deler mine tekster, i tillegg til denne bloggen.

Jeg vil jo at folk skal lese det jeg skriver. Jeg er veldig oppmerksom på at jeg faktisk skal ha noe å melde. Men har jeg det? Eller er mine meninger så runde og velformulert diplomatiske at det er umulig å være uenig? Og er det i tilfelle det jeg vil? Handler dette om å få flest mulig likes og mest mulig beundrende kommentarer?

Ingvild stikker fingeren i jorden. Jeg er jo bergenser. Det betyr at jeg ikke er beskjeden. Jo, jeg liker å få likes, og jeg liker å få hyggelige tilbakemeldinger på det jeg legger ut. Beundrende kommentarer er også velkommen. Men hvis det er målet, må jeg kanskje ta noen runder med meg selv.  

Jeg syns det er viktig å tenke hvilket mål man har med det man legger ut, mitt mål er som regel å få andre til å trekke på smilebåndet, eller å få andre til å lese noe jeg selv synes er interessant. Så får det være opp til hver enkelt å avgrense, eventuelt begrense hva de legger ut og hva de holder for seg selv.

Jeg vet at det er stor forskjell på hva folk syns er greit, og ikke greit. Jeg vet også at mange syns det er helt greit å ha et helt åpent FB liv. På noens vegger kan man skrive nesten hva man vil. På andres vegger må man være mer varsom. Noen ting blir bare for kleint. Og her får jeg et problem. Jeg kunne nevnt eksempler, men hvis jeg gjør det, er det nok noen av mine FB venner eller deres venner som ville føle seg støtt. Så nå velger jeg bevisst å la det ligge. Ja, jeg syns noen ganger noen burde tenke seg om i forhold til hva de legger ut. Men nei, det plager meg ikke nevneverdig. Jeg må bare tenke på hvor jeg skal sette grensen.

Men nå har jeg, nok en gang, snakket meg bort fra mitt opprinnelige tema som var; Hva er det som motiverer meg til å legge ut og dele ting på FB? Hva vil jeg fortelle? Hva vil jeg oppnå? Er min FB profil et riktig bilde av mitt liv? Neppe. Mitt liv er heldigvis mye mer enn hva jeg deler på FB, men det gir nok et riktig bilde av hvem jeg er. Jeg håper at jeg ikke prøver å fremstille meg som mer perfekt enn jeg faktisk er (her skinner bergenseren igjennom igjen og konstaterer at jeg er litt perfekt...). Jeg håper at jeg får folk til å trekke på smilebåndet, til å reflektere, og kanskje til å bli så irritert at de leser det jeg skriver og deler, og tenker igjennom hva de selv mener.

Jeg håper at jeg fremdeles tenker meg om når jeg legger ut ting, men jeg håper at jeg etter denne selverkjennelsens time, vil tenke meg nøye om hvorfor jeg deler det jeg deler. Og om målet skulle være å få mange likes, så er det verken ulovlig eller moralsk forkastelig, det er bare litt pinlig… 

Støyskjerming

Jeg har noen ganger blitt forundret over hvor effektiv støyskjermer kan være. På den andre siden av skjermen er det en motorvei der støybelastningen er langt over 85 desibel. Likevel kan vi sitte i en stue uten å høre så mye til trafikken. Det er kun hvis det kommer en riktig stor trailer at vi kjenner en svak vibrasjon og sånn blir vi minnet på at vi ikke befinner oss langt ute på landet.  

Støyskjerm... 

Det er fascinerende at vi faktisk vender oss til støy. Tenkt deg at du jobber overtid og klokken åtte blir hører du et slags sukk, og så blir det helt stille. Det er ventilasjonen som har slått seg av, og du har ikke en gang lagt merke til bråket.

Jeg kunne sagt mye mer om støy som i uønsket lyd, og hvordan man kan, og ikke minst hvorfor man bør, skjermes for den. Men jeg lar det ligge, for jeg vil heller snakke litt om de menneskelige støyskjermene.

Jeg møtte en gang en kvinne som hadde vært støyskjerm for sin mor i 35 år. Mor var en nokså høyrøstet og tydelig dame med såkalt dårlig impulskontroll. Dette resulterte i at hun til stadighet kom i konflikt med familie, venner og naboer på grunn av sine bombastiske uttalelser og sine lite veloverveide handlinger. Men hun hadde en god datter som alltid gikk i mellom når det stormet som verst. Hun unnskyldte og forklarte sin mor, og dempet gemyttene med å vise til at mor var, som alle visste, litt håpløs, men god på bunnen. Og på den måten fikk denne familien sin egen, private, hjemmelagde tyrann og hennes hjelper; En mor som aldri ble stilt til ansvar for sine handlinger, og en datter som til stadighet måtte inn å skjerme omverden mot sin støyende mor.

Tyrann...

Jeg forstår denne datteren veldig godt. Jeg liker ikke å bli skjelt ut så håret står bakover, og jeg ville ikke likt at min mor oppførte seg på den måten. Og når alternativet er å ta konfrontasjonen med alt det ubehag det innebærer, er det forståelig at noen velger å bruke andre metoder for å komme seg gjennom hverdagen. Vi stiller oss foran og prøver å fange den lyden som kommer og demper den så den ikke skader de som står på andre siden. Vi gjør det av kjærlighet, eller vi gjør det av skam, eller begge deler, og etter hvert gjør vi det av gammel vane. Og bråkebøttene kan fortsette, for deres handlinger får aldri konsekvenser.

Hvis jeg løfter blikket og ser dette fra et annet perspektiv, slår det meg at vi faktisk ikke tar de som støyer på alvor når vi beskytter dem og omverdenen på denne måten. En ting er å hoppe hvis noen forlanger det, det gjør man jo fra tid til annen. Men det er noe helt annet å si, ”han mener egentlig ikke at du skal hoppe, men du kan godt hoppe litt likevel, så slipper vi alt bråket”. Hvorfor sier vi ikke: ”Hvorfor skal hun hoppe hvis hun ikke vil? Det må hun få bestemme selv”. Vi vet at det blir bråk, men det er nå en gang sånn at hvis vi stilltiende aksepterer handlinger og uttalelser som vi egentlig ikke finner oss i, så blir de stående som akseptable, og ender til slutt opp med å bli sannheter.

I say JUMP

For det er nemlig det med de menneskelige støyskjermene at de slett ikke er bygget for det formålet, sånn som de andre som står langs veiene. Å være buffer for andre menneskers ubehagelige væremåte er en slitsom affære. Og når alt kommer til alt er det ingen som tjener på det.  

På tide å sette på plass noen skap...

Før i verden het det, "Ikke mobb kameraten min". Det var egentlig en kampanje mot rasisme. Siden har det vært mye fokus og mange kampanjer mot mobbing. Mobbing forekommer over alt, og har sikkert foregått i en eller annen form siden tidenes morgen.

Jeg sakser fra Store Norske Leksikon: "Mobbing: gjentatte episoder av psykiske og/eller fysiske overgrep rettet mot et offer og utført av enkeltpersoner eller grupper. Mobbing kan foregå direkte i form av åpne angrep eller indirekte i form av utestengning og isolasjon, og forutsetter vanligvis et ujevnt styrke forhold mellom offer og overgriper".

Ordet mobbing kommer av et engelsk ord, mob, oversatt til norsk betyr det "lynsjegjeng". En lynsjegjeng var en gruppe mennesker som henrettet uten lov og dom. På engelsk heter mobbing "harassment". Det norske ordet for harassment er trakassering. Ordet mobbing forekommer ikke i vårt lovverk, der brukes utelukkende ordet trakassering. Jeg skal være den første til å innrømme at mobbing er et vanskelig begrep.

Dessuten bruker vi ordet i mange ulike sammenhenger. Både som spøk og i mer alvorligere betydninger. Samtidig er ordet trakassering et sterkt ord, og mange føler at handlinger skal være svært alvorlige før de velger å bruke det. Og det går noen grenser her og der. Hvor mye vi tåler av negative kommentarer og bemerkninger kommer an på hvem vi er. Noen takler det, andre takler det ikke. Det er ikke alltid enkelt å si ifra. Vi vil gjerne fremstå som sterke og tilnærmet feilfri, og vi frykter at det bare blir verre hvis vi sier fra. Noen har fått råd om å ta igjen med samme mynt, og har smertelig erfart at det ikke virker.

Når det oppstår en mobbesak, feks. på en arbeidsplass, er det alltid mange som har mange meninger om saken, i den grad de kjenner til den. Men som regel trekker kollegaer seg unna, i frykt for å bli innblandet, eller bli "neste offer", og "alle" er svært opptatt av å finne "sannheten". Men "sannheten" er at det er mange sannheter i slike saker. Det var kanskje ikke meningen å være ekkel, men når det ble så mye styr om dette, så er det fort gjort å gå i forsvar, i stedet for å innrømme at man har gjort noe dumt. Min erfaring er at det er håpløst å prøve å bli enige om hva som egentlig skjedde. Det er viktigere å snakke om hvordan den enkelte opplevde det, og så må man snakke om hvordan man vil ha det i tiden fremover. Noen må kanskje si unnskyld, og noen må kanskje innrømme at man har noen ømme tær.

Men det var egentlig i engasjert irritasjon over en viss engel/gespenst debatt jeg tok pc-en fatt for å tømme hodet for tanker. Så må jeg vel bevege meg på silketøfler, og ellers unngå å svi noen på vingene når jeg fyrer opp bålet mitt. Jeg har litt problemer med å finne klarhet i hva som er hets, hva som er kritiske bemerkninger og hva som er mobbing. Sånn egentlig. Javisst skal vi være hyggelig mot alle. Javisst skal vi ha respekt for alle. Men det er også lov å ytre seg. Og det vil alltid være noen som ler av oss, uansett hvor seriøse vi prøver å være.

I denne saken er det vanskelig å bevise noe som helst. Og argumentasjonen må derfor bli noe svevende. Jeg sier som min gamle kordirgent Stig; det er mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder. Og med dette skulle noen skap være satt på sin rette plass.

Farvel, mitt siste beltehull...

Så skilles vi til sist, jeg og det siste hullet på mitt belte. Tiden er inne for å gå ned i butikken å få kuttet beltet og laget nye hull. Jeg tar aldeles ikke innover meg at skinn strekker seg.

Siden jeg har hengt meg opp i dette med å blogge antrekk, kan jeg, som en saksopplysning, nevne at jeg går rundt i en bukse som er minst fire nummer for stor. Det er ikke direkte lekkert, men det er ... befriende. Jeg trøster meg med at moten svinger veldig, og akkurat i dag er det kanskje riktig in med altfor stor bukse.

Neida, jeg prøver ikke å signalisere noe med mine store bukser. De andre er bare på vask, så enkelt er det. Og den siste tiden har jeg gjennomgått klesskapene mine. Når man er overvektig og utvalget i klær ikke er så veldig stort, ender man ofte opp med å kjøpe noe som passer. Mine klesskap og skuffer bærer preg av nettopp dette. Det tok tid før det gikk opp for meg at det var like viktig at jeg likte klærne.

Det kan være praktisk å rydde i klesskap før man feks skal ut å shoppe. Jeg tenker ofte at jeg har bruk for et svart skjørt, for det går jo til "alt". Hvis du rydder før du shopper, finner du, som jeg, kanskje at du har omtrent ti svarte skjørt i ulik utførelse og lengde, men likevel, ti svarte skjørt...

Jaja, sånn er det når man lever i en matrialistisk verden. Det er bare å kaste seg på bølgen. Til kleskjedenes store glede. Forresten, jeg leste en annonse i avisen i dag. Der stod det at Stockholm bare var 25 minutter fra Sundvollen. "Det er løgn", tenkte jeg, men stusset selvsagt så mye at jeg måtte lese mer. Og det var vel meningen, selv om det alltid er like irriterende når reklameprodsentenes lille krumspring virker. At de er oppfinnsomme og gode til kommunisere, det skal de ha. Så får vi andre bare leve med at vi er lett påvirkelig.

Men snakkende kuer og greier... Det visste vi vel fra før...

Tilbake på skolebenken

Jeg er i ferd med å bli gammel. Det er for så vidt ikke noe problem. For det første har jeg ikke noe valg, og for det andre misliker jeg alternativet.

Jeg tar ofte turen innom andres blogger, både mine venners blogger og andre blogger jeg finner mer eller mindre interessante. Jeg har nylig lest tre blogger skrevet på den måten Jon Arne Riise snakker. Ingenting galt sagt om sunnmørsk dialekt, men det føles som om noen blander seg inn i hodet mitt, og jeg husker nesten ikke hva jeg har lest, men jeg tror det var noe om mote, sminke, klær og/eller alkohol. Jeg må akklimatisere meg tilbake til normal tilstand etterpå.
Jeg er for at språket skal utvikles og leve i takt med den verden vi lever i. Jeg kan godt finne meg i at de jeg chatter med skriver på dialekt. Og jeg må kanskje leve med at jeg er litt alene med min oppfatning om at tekster som offentliggjøres skal være så riktig som mulig, i forhold til rettskriving og grammatikk. Eller kanskje ikke?

Det andre som slår meg er at mine blogger er kjemisk fri for dagens antrekk og diverse, mer eller mindre interessante anbefalinger av dette og hint. Selv med et åpent sinn, fordomsfrie tanker og en god porsjon velvilje, har jeg vanskelig for å se for meg at leserne har interesse av å vite hva jeg velger å kle på meg den aktuelle dagen jeg blogger. Det ville nok vært mye mer interessant om jeg ikke hadde klær på meg? ... eller kanskje ikke.
I dag, for eksempel, har jeg på meg dette: (Bildet under). Veldig oppmerksomme lesere vil sikkert finne ut hvem som har laget klærne og hvor skoene kommer fra. Et lite hint; danskene er de beste til å lage klær større enn størrelse 44. Og italienerne er noen racere til å lage sko.

Det tredje som fanger min oppmerksomhet, er at mange bloggere blogger hver dag. Jeg har verken tid, anledning eller så mye å fortelle at jeg kan blogge hver dag. Jeg kan ikke noe for det, men her hører jeg navle med eget postnummer. Holder det ikke med statuslinjen på Facebook?

Det er selvfølgelig enkelt å la vær å lese det man ikke finner interessant. Jeg gjør det ofte.
Og det er nå Arne Bernhardsens sine ord ringer i ørene mine: ”Hvis du ikke har noe å melde, kan du like gjerne holde kjeft”. Og nå har jeg ikke mer å melde. Så da gjør jeg det, holder kjeft.

Alle må ha...

... en reiseblogg.

Nei, alle må ikke det. Men jeg har hatt stor glede av å lese andres reiseblogger, og jeg skriver jo alltid reisedagbok, så hvorfor ikke spre det gale budskap... (nei, det var ikke en skrivefeil). Link øverst til venstre...

God lesning