tirsdag 7. oktober 2014

Om fuglekvitter, løvebrøl og andre brølere

Jeg elsker sosiale medier og er definitivt mest aktiv på Facebook og Instagram. Jeg har en Twitterkonto der jeg bare kikker, men aldri deler, og en Google pluss konto som jeg ikke skjønner bæret av. Jeg bruker Whatsapp og Snapchat til å sende små meldinger og øyeblikksbilder til vennene mine. Likevel er jeg veldig restriktiv med hva jeg deler med andre enn min familie og mine nærmeste venner. Jeg tror jeg er nokså usynlig politisk, og jeg vegrer meg for å dele kontroversielle meninger på nett. Men de som kjenner meg vet hva jeg mener, og de som lurer på hva jeg mener finner fort ut av det hvis de spør. Jeg er også litt tilbakeholden med hva jeg liker, kommenterer eller deler på andres vegg.

En kompis av meg fortalte at datteren på tolv hadde kommet til sin far og mor og sagt at hun ville starte en blogg. Da svarte faren at det kunne hun selvsagt, men først, måtte hun gå ned på kjøpesenteret og annonsere det hun hadde lyst å skrive i bloggen via kunderadioen annenhver dag i fire uker. Dem smarte lille datteren til kompisen min tok poenget og det ble ikke noe blogg. 

Jeg tror at mange av oss ikke er klar over hvem, og hvor mange vi egentlig når med meddelelsene våre. Jeg tror vi også glemmer at et budskap oppleves veldig ulikt. Jeg tror vi tenker alt for sjeldent igjennom hva vi vil med det vi deler, og hvorfor vi velger å dele akkurat det.

Jeg bruker meg selv som eksempel. Jeg deler ofte når jeg er på ferie. Hvorfor det? Er det av pur kjærlighet og omtanke for mine venner, for at de skal se hvor jeg er og at jeg har det bra? Næh… helt ærlig? Det er selvsagt en del av livet mitt som er udelt positivt, og derfor er det helt uproblematisk å dele det. De som kjenner meg veldig godt vet at jeg ikke alltid er i like god form. Hvorfor deler jeg ikke det på sosiale medier? Det er jo en viktig del av livet mitt? Ja, det er en viktig del av livet mitt, mitt virkelige liv. Ikke mitt sosiale medieliv.

Noen ganger deler jeg ting som bare noen få forstår. Jeg er ganske nøye på at det ikke er ting som kan misforstås eller ting som har dobbel betydning, uten at jeg alltid er sikker på at jeg lykkes. Hvis andre deler ting som jeg ikke forstår, og det er mennesker jeg har en viss nærhet til, velger jeg noen ganger å sende en melding, et såkalt pm for å spørre, hvis det er viktig for meg å få en avklaring. Igjen, jeg er veldig forsiktig med å kommentere status på andres vegg. Men det betyr ikke at jeg er uengasjert.

Jeg skriver heller aldri på andres vegg med mindre de har bursdag, jeg kjenner dem godt, eller jeg er sikker på at det ikke sjenerer dem. Som regel spør jeg på forhånd om det er greit. Det ødelegger kanskje «surprise» elementet, men det får heller være, for meg handler det om respekt.

Når det er sagt, så må jeg gjenta meg selv. Jeg elsker sosiale medier. Det er et fantastisk konsept som har mange fordeler, det gir mange muligheter og er for det meste rått og usensurert. Sosiale medier har stor påvirkningskraft, er utrolig effektiv for å spre nyheter, på godt og vondt, og så videre og så videre og så videre. Men det er lov til å bruke hodet.

Min facebookvenninne Unni, for eksempel, er veldig aktiv på Facebook. Hun deler bilder og tanker og meninger, dikt og musikk, og jeg koser meg med å følge henne og hennes hverdag på Facebook. Hun tar negative kommentarer på strak arm og har valgt å la en del av livet sitt være synlig på sosiale medier, med stort hjerte og glimt i øyet.

Jeg er for åpenhet på alle måter, og spesielt rundt vanskelige tema, som for eksempel sorg og alvorlig sykdom. Og det er bra å ha (levende) mennesker som eksempler. Det skaper nærhet og engasjement. Et menneske er et menneske, det kunne like gjerne skjedd med oss. Vi identifiserer oss med den det gjelder, og det er bra, bare vi ikke glemmer at det mennesket ikke er oss, har aldri vært oss, og kan aldri bli oss. Vi kan forstå at noen har det vanskelig, men vi kan ikke forstå akkurat hvordan vedkommende har det. Vi kan se og forstå at noen har det vondt, men vi kan aldri forstå hvordan det føles for det mennesket. Selv om vi har opplevd sorg og smerte selv. På samme måte kan vi forstå andres glede og lykkefølelse, men også bare ut fra hvordan vi selv har erfart det. 

Jeg har sluttet å si "jeg skjønner hvordan du har det", for jeg har skjønt at det skjønner jeg faktisk ikke, og jeg har erfart hvor provoserende det er når noen som åpenbart ikke skjønner, sier at de skjønner, selv om det er velmenende nok. 

Så er de de gangene jeg blir fryktelig lei meg over det som deles på sosiale medier. En ting er å gjøre folk oppmerksomme på tragedier rundt omkring i verden. En annen ting er det man deler rundt enkeltmenneskers små og store tragedier. Noen velger å dele sitt barns alvorlige sykdom og siste måneder i verden, og ære være dem for det. Da er det de som opplever sorgen som selv styrer og velger hva de vil dele. De inviterer til involvering og opplever tilbakemeldingene som en stor støtte i en vanskelig tid.

Men den typen delinger passer ikke for alle. Store livshendelser som giftermål, barnefødsler sykdom og død er veldig privat. Selv om vi er mest tilbøyelig til å dele de to første, kan det være lurt å tenke seg om. Du behøver ikke gratulere de nybakte foreldrene på veggen deres før de selv har annonsert at de har blitt foreldre. På samme måte trenger du ikke kondolere noen som ikke har annonsert et dødsfall på veggen sin. Og selv om noen forteller om sykdom og sorg i sin status, kan du tenke igjennom om du skal kommentere det, og ikke minst hva du skal skrive i kommentaren. Kanskje det er best å nøye seg med å ønske god bedring, eller skrive «tenker på deg». Vi andre trenger ikke vite om din tante som lider av samme sykdom, eller at du har opplevd like stor sorg da din far døde så derfor forstår du hvordan vedkommende har det.

Og hvis du har behov for å markere på veggen din at nå er det et år siden en venn eller en slektning døde, eller at vedkommende ville hatt bursdag i dag, og det er trist at hun er borte, bør du avklare med de nærmeste pårørende om det er ok å markere det. Det angår nemlig ikke bare deg, og det er heller ikke bare deg og dine nærmeste som tar del i det.

Det å skrive og kommentere på sosiale medier er som å snakke i "kunderadioen" på kjøpesenteret. Det er veldig mange som "hører" deg. Ikke glem det.


4 kommentarer: