Jeg elsker sosiale medier og er definitivt mest aktiv på
Facebook og Instagram. Jeg har en Twitterkonto der jeg bare kikker, men aldri
deler, og en Google pluss konto som jeg ikke skjønner bæret av. Jeg bruker Whatsapp og Snapchat til å sende små meldinger og øyeblikksbilder til vennene
mine. Likevel er jeg veldig restriktiv med hva jeg deler med andre enn min familie og mine nærmeste venner. Jeg tror jeg er nokså
usynlig politisk, og jeg vegrer meg for å dele kontroversielle meninger på
nett. Men de som kjenner meg vet hva jeg mener, og de som lurer på hva jeg
mener finner fort ut av det hvis de spør. Jeg er også litt tilbakeholden med
hva jeg liker, kommenterer eller deler på andres vegg.
En kompis av meg fortalte at datteren på tolv hadde kommet
til sin far og mor og sagt at hun ville starte en blogg. Da svarte faren at det
kunne hun selvsagt, men først, måtte hun gå ned på kjøpesenteret og annonsere det hun hadde lyst å skrive i bloggen via kunderadioen annenhver dag i fire uker. Dem
smarte lille datteren til kompisen min tok poenget og det ble ikke noe blogg.
Jeg tror at mange av oss ikke er klar over hvem, og hvor mange vi
egentlig når med meddelelsene våre. Jeg tror vi også glemmer at et budskap
oppleves veldig ulikt. Jeg tror vi tenker alt for sjeldent igjennom hva vi vil
med det vi deler, og hvorfor vi velger å dele akkurat det.
Jeg bruker meg selv som eksempel. Jeg deler ofte når jeg er
på ferie. Hvorfor det? Er det av pur kjærlighet og omtanke for mine venner, for
at de skal se hvor jeg er og at jeg har det bra? Næh… helt ærlig? Det er selvsagt
en del av livet mitt som er udelt positivt, og derfor er det helt uproblematisk
å dele det. De som kjenner meg veldig godt vet at jeg ikke alltid er i like god
form. Hvorfor deler jeg ikke det på sosiale medier? Det er jo en viktig del av
livet mitt? Ja, det er en viktig del av livet mitt, mitt virkelige liv. Ikke
mitt sosiale medieliv.
Noen ganger deler jeg ting som bare noen få forstår. Jeg er
ganske nøye på at det ikke er ting som kan misforstås eller ting som har dobbel
betydning, uten at jeg alltid er sikker på at jeg lykkes. Hvis andre deler ting
som jeg ikke forstår, og det er mennesker jeg har en viss nærhet til, velger
jeg noen ganger å sende en melding, et såkalt pm for å spørre, hvis det er
viktig for meg å få en avklaring. Igjen, jeg er veldig forsiktig med å
kommentere status på andres vegg. Men det betyr ikke at jeg er uengasjert.
Jeg skriver heller aldri på andres vegg med mindre de har
bursdag, jeg kjenner dem godt, eller jeg er sikker på at det ikke sjenerer dem.
Som regel spør jeg på forhånd om det er greit. Det ødelegger kanskje «surprise»
elementet, men det får heller være, for meg handler det om respekt.
Når det er sagt, så må jeg gjenta meg selv. Jeg elsker
sosiale medier. Det er et fantastisk konsept som har mange fordeler, det gir
mange muligheter og er for det meste rått og usensurert. Sosiale medier har
stor påvirkningskraft, er utrolig effektiv for å spre nyheter, på godt og
vondt, og så videre og så videre og så videre. Men
det er lov til å bruke hodet.
Min facebookvenninne Unni, for eksempel, er veldig aktiv på
Facebook. Hun deler bilder og tanker og meninger, dikt og musikk, og jeg koser
meg med å følge henne og hennes hverdag på Facebook. Hun tar negative
kommentarer på strak arm og har valgt å la en del av livet sitt være synlig på
sosiale medier, med stort hjerte og glimt i øyet.
Jeg er for åpenhet på alle måter, og spesielt rundt vanskelige tema, som for eksempel sorg og alvorlig sykdom. Og det er bra å ha (levende) mennesker som eksempler. Det skaper nærhet og engasjement. Et menneske er et menneske, det kunne like gjerne skjedd med oss. Vi identifiserer oss med den det gjelder, og det er bra, bare vi ikke glemmer at det mennesket ikke er oss, har aldri vært oss, og kan aldri bli oss. Vi kan forstå at noen har det vanskelig, men vi kan ikke forstå akkurat hvordan vedkommende har det. Vi kan se og forstå at noen har det vondt, men vi kan aldri forstå hvordan det føles for det mennesket. Selv om vi har opplevd sorg og smerte selv. På samme måte kan vi forstå andres glede og lykkefølelse, men også bare ut fra hvordan vi selv har erfart det.
Jeg har sluttet å si "jeg skjønner hvordan du har det", for jeg har skjønt at det skjønner jeg faktisk ikke, og jeg har erfart hvor provoserende det er når noen som åpenbart ikke skjønner, sier at de skjønner, selv om det er velmenende nok.
Så er de de gangene jeg blir fryktelig lei meg over det som
deles på sosiale medier. En ting er å gjøre folk oppmerksomme på tragedier
rundt omkring i verden. En annen ting er det man deler rundt enkeltmenneskers
små og store tragedier. Noen velger å dele sitt barns alvorlige sykdom og siste
måneder i verden, og ære være dem for det. Da er det de som opplever sorgen som
selv styrer og velger hva de vil dele. De inviterer til involvering og opplever
tilbakemeldingene som en stor støtte i en vanskelig tid.
Men den typen delinger passer ikke for alle. Store
livshendelser som giftermål, barnefødsler sykdom og død er veldig privat. Selv
om vi er mest tilbøyelig til å dele de to første, kan det være lurt å tenke
seg om. Du behøver ikke gratulere de nybakte foreldrene på veggen deres før de
selv har annonsert at de har blitt foreldre. På samme måte trenger du ikke
kondolere noen som ikke har annonsert et dødsfall på veggen sin. Og selv om
noen forteller om sykdom og sorg i sin status, kan du tenke igjennom om du skal
kommentere det, og ikke minst hva du skal skrive i kommentaren. Kanskje det er
best å nøye seg med å ønske god bedring, eller skrive «tenker på deg». Vi andre
trenger ikke vite om din tante som lider av samme sykdom, eller at du har
opplevd like stor sorg da din far døde så derfor forstår du hvordan vedkommende
har det.
Og hvis du har behov for å markere på veggen din at nå er
det et år siden en venn eller en slektning døde, eller at vedkommende ville
hatt bursdag i dag, og det er trist at hun er borte, bør du avklare med de
nærmeste pårørende om det er ok å markere det. Det angår nemlig ikke bare deg, og det er heller ikke bare deg og dine nærmeste som tar del i det.
Det å skrive og kommentere på sosiale medier er som å snakke i "kunderadioen" på kjøpesenteret. Det er veldig mange som "hører" deg. Ikke glem det.
Det å skrive og kommentere på sosiale medier er som å snakke i "kunderadioen" på kjøpesenteret. Det er veldig mange som "hører" deg. Ikke glem det.
Du er ei klok dame du, Ingvild!!
SvarSlettTusen takk for fine ord Elisabeth!
SlettSå bra skrevet. Jeg er helt enig. Man skal være litt forsiktig når man kommenterer på nett.
SvarSlettmmorpg oyunlar
SvarSlettinstagram takipçi satın al
tiktok jeton hilesi
tiktok jeton hilesi
antalya saç ekimi
instagram takipçi satın al
İnstagram takipci satin al
metin2 pvp serverlar
instagram takipçi satın al
perde modelleri
SvarSlettSMS ONAY
mobil ödeme bozdurma
nft nasıl alınır
ankara evden eve nakliyat
trafik sigortası
DEDEKTÖR
web sitesi kurma
Aşk Kitapları
ataşehir arçelik klima servisi
SvarSlettkadıköy bosch klima servisi
çekmeköy daikin klima servisi
maltepe toshiba klima servisi
kadıköy toshiba klima servisi
maltepe beko klima servisi
kartal alarko carrier klima servisi
ümraniye alarko carrier klima servisi
kartal daikin klima servisi