I greenkeepernes vold

Nå er det vår. Det er deilig det! Det blir lysere, varmere, ingen snømåking, ingen glatte veier. Man kan ta med seg kaffekoppen ut i hagen eller på terrassen og nyte freden og stillheten... Helt til nabo Olsen starter gressklipperen, sånn omtrent tre minutter etter at du har satt deg ut. Nå klippet nabo Olsen plenen sin på mandag. I dag er det onsdag, og det er litt vanskelig å se behovet for å klippe når det bare har gått to dager. Hadde det enda vært sånn at Olsen tok litt av plenen den ene dagen, og litt av plenen den andre dagen, for eksempel fordi helsen var litt skral... Men neida, hele plenen blir klippet hver gang,  og det er umulig å se forskjell foran og bak gressklipperen.

Visst er det flott med velstelte hager! Men når ikke et skudd får lov til å komme utenfor geledd på hekken, er det kanskje litt i overkant? Og er det nå nødvendig å kante plenen med saks for at alle gresstråene er nøyaktig like lange, under buskene?

Det er her den velkjente prestasjonsangsten driver meg til å betrakte min egen plen, som riktignok er grønn, takket være løvetann og mose. Og tungsinnet synker innover meg. Jeg ser for meg pjokken som luker i turnipsåkeren, og plenen min framstår som åttehundre mål, ikke åttehundre kvadratmeter...

Men da, i den mørkeste stund, kommer jeg over en brosjyre fra et eller annet hagesenter. Der har de løsningen for meg!!! Jippi! Det er noe som heter plenrens. En usedvanlig velegnet, intelligent sak man kan bruke for å fjerne uvedkommende vekster i plenen. Samtidig som den fjerner alt du ikke vil ha der, lar den gresstråene være i fred. Jeg vet at det er mye som er mulig, men kjenner at jeg ikke tror på det. Og skulle det, mot formodning, virke, er det sikkert så mettet med all slags manipulerte "fare for det biologiske mangfoldet" kjemikalier, at miljøforkjemperen i meg aldri ville orket å ha det på samvittigheten...

Jeg mangler en vesentlig ting for å opparbeide den perfekte velstelte hage; En gartner. Så da får det bli som det er, nemlig en naturhage med mange interessante vekster. Løvetann er jo velegnet til så mangt, hvis du er kanin, vel og merke. Og hva angår de overivrige, plenklippende naboene. Det finnes jo hørselvern...

Nostalgi og rømmegrøt

Jeg tar meg tid til å blogge litt mens jeg venter på Terje som er i byen og ser på livet. Jeg har ryddet og pyntet som seg hør og bør. Litt senere blir det rømmegrøt med de gamle.
At dette med rømmegrøt er en vestlandstradisjon, forstod jeg da jeg flyttet østover. Jeg ble skikkelig overrasket over at ingen butikker var tomme for rømmegrøt. Men forklaringen var at her var alle opptatt av bløtekake og kaffe...

I dag har jeg har hygget meg med TV sendingene fra alle mulige kanter av landet, også Hønefoss og Bergen, de to byene i mitt hjerte.

Fikk skikkelig hjemlengsel av å se bilder fra Bergen, og så kom jeg til å tenkte på alle de søttende maiene jeg har trasket rundt i byens gater under fanen til Landås skoles musikkorps, iført min litt for trange uniform og den alt for store uniformsluen. Med barytonen under armen og regnfrakk i den hvite plastvesken. Lille Ingvild (ja, jeg har vært liten en gang), hadde skikkelig vondt i beina og en stor klump i halsen. I hvert fall når vi skulle spille Ja, vi elsker på vikingskipet på Festplassen. Det var skikkelig stas. Jeg kan fremdeles synge barytonstemmen min. Ikke at jeg får bruk for det som ofte, men så er det med det, som det er med mange andre ting i dette livet: Hjernen er full av unyttige informasjon som vi kanskje aldri kommer til å få bruk for. Sånn som å vite hva ekorn gjør for å holde varmen når det blåser og er kaldt. Men nok om det.

Buekorpsene, tenker jeg, og kjenner at jeg ikke er i stand til å ta innover meg en eneste negativ kommentar om buekorpsene. Jeg fnyser av alle innvendinger. Det er ganske enkelt det flotteste som finnes. Sånn er det med den saken.

Gratulerer med dagen!

Dagens yndlingstema

Noen liker å skrive om blomster. Andre liker å skrive om bøker. Så har du de som liker å skrive om barna elller barnebarna sine, de som liker å skrive om biler, de som liker å skrive om naboens tre, om bussen som aldri kommer presis, om altfor høy lyd på kinoen, og om de som ikke tar hensyn til pendlerne som sover på bussen innover til Oslo om morgenen. Viktige saker alt sammen, tenker jeg, som er av den oppfatning at engasjement er viktigere enn likegyldighet.

Mitt yndlingstema er REGN. I dag i alle fall...

I gaten vår bor det to bergensere. Og hvem tror du som er ute og jobber i hagen når det regner? Helt riktig: Vi to bergenserne. Gjerne iført sydvest og regntøy. (Her vil nok Terje ha en innvending som går på at jeg ikke er overivrig på hagearbeid, men det har hendt i virkeligheten). For en gjennomsnittlig østlending er det helt uforståelig. Vi jobber ikke i hagen når det regner, gjør vi vel? Jo, en bergenser har, med mer eller mindre smerte, oppdaget at skal man gjøre noe i hagen, så må det gjøres uansett vær, for det er ingen garanti for at det ikke regner. Til og med på dager når det er meldt sol. Vi stoler ikke på værmeldinger, av prinsipp. Det har vist seg at vi gjør klokt i det.

Er det noe vi bergensere vet, er at blå og skyfri himmel ikke er en garanti for oppholdsvær resten av dagen. Derfor gikk jeg alltid med en paraply i sekken de første fem årene jeg bodde på Hønefoss. Så lang tid tok det meg å innse at at og annen sky på himmelen ikke behøvde å betyr regn, når du ikke befinner deg i Bergen, vel og merke. Jeg anser meg ikke for spesielt tungnem, men så langt satt det inne altså.

Bergensere tar eller solskinnsvær som en hyggelig overraskelse. Men blir det for mange fine dager, lengter vi tilbake til regn og tåke.

Det er stygt og mobbe, jeg vet det. Likevel, jeg innrømmer så gjerne at jeg mobber værsyke østlendinger med stor innlevelse og glede. Jeg smører tjukt på når jeg snakker om hvor godt jeg liker regn, og hvor stor glede jeg har av å gå ute mens det regner...

For selv om jeg ikke liker regn så godt som jeg kanskje prøver å innbille andre, syns jeg regnvær er flott. Jeg synes ikke det er så upraktisk som alle skal ha det til. Det er i hvert fall ikke noe jeg IKKE kan gjøre når det regner... Jo, forresten, det er vanskelig å sole seg når det regner. Og jeg ser poenget i at det er greit å male utendørs når det IKKE regner. Det jeg ikke liker, er kombinasjonen regn og stiv kuling fra nordvest. Men det som er så flott med vær, dårlig eller godt vær, er at det er veldig lite vi får gjort med det, selv om vi prøver så godt vi kan... Jeg gidder i hvert fall ikke bli sur om det er dårlig vær når det er så mye annet å bli sur for.

For å bevise at jeg liker regn, har jeg akkurat vært ute i hagen, ruslet litt rundt og slått fast at det vokser og gror der ute, og der er jo regn i en eller annen form, en veldig viktig ingrediens, ikke sant? Dessuten ble jeg våt mellom tærne... så det så.

Åhhhh så kjedelig!!!

Kjeder meg. Kjeder meg. Kjeder meg. Gått it? Jeg kjeder meg. Det ene kneet har låst seg fullstendig, og her sitter jeg og kan ikke annet enn å sjekke mine venners blogger, og jeg må bare si at jeg får helt prestasjonsangst. Min blogg har bare tekst, ikke bilder. Den er i tillegg ganske nedstemt i fargene, altså kjedelig... De andre bloggene er fargerike og har lite tekst og mange flotte bilder.

Ikke til forkleinelse for noen, de andre bloggene er kjempefine. Det er bare at det slår meg hvor utrolig kjedelig min egen blogg er. Så hva kan jeg gjøre med det? Jeg kan sprite den opp. Jeg kan det. Men jeg kan og la vær. Jeg kan legge inn flere kule bilder. Jeg kan skrive mindre. Ha ha ha ha ha ha ha!!! Gådd ålmaity... jeg KAN ikke skrive mindre. Jeg, som bruker minst to setninger på å si det andre bruker fire ord på å formidle... (fnise).

Men jeg kan legge inn bilder. Og jeg har lært at presentasjoner kan gjøres mer lesevennlig med bilder eller illustrasjoner... Men det kan bli for mange bilder, og for mye informasjon. Nei, jeg skal ikke gjøre dette til en forelesning i presentasjoner. For egentlig kjeder jeg meg.

Men jeg sitter nå her med foten på en stol... og jammen ble det bilder i bloggen min og...