På tide å sette på plass noen skap...

Før i verden het det, "Ikke mobb kameraten min". Det var egentlig en kampanje mot rasisme. Siden har det vært mye fokus og mange kampanjer mot mobbing. Mobbing forekommer over alt, og har sikkert foregått i en eller annen form siden tidenes morgen.

Jeg sakser fra Store Norske Leksikon: "Mobbing: gjentatte episoder av psykiske og/eller fysiske overgrep rettet mot et offer og utført av enkeltpersoner eller grupper. Mobbing kan foregå direkte i form av åpne angrep eller indirekte i form av utestengning og isolasjon, og forutsetter vanligvis et ujevnt styrke forhold mellom offer og overgriper".

Ordet mobbing kommer av et engelsk ord, mob, oversatt til norsk betyr det "lynsjegjeng". En lynsjegjeng var en gruppe mennesker som henrettet uten lov og dom. På engelsk heter mobbing "harassment". Det norske ordet for harassment er trakassering. Ordet mobbing forekommer ikke i vårt lovverk, der brukes utelukkende ordet trakassering. Jeg skal være den første til å innrømme at mobbing er et vanskelig begrep.

Dessuten bruker vi ordet i mange ulike sammenhenger. Både som spøk og i mer alvorligere betydninger. Samtidig er ordet trakassering et sterkt ord, og mange føler at handlinger skal være svært alvorlige før de velger å bruke det. Og det går noen grenser her og der. Hvor mye vi tåler av negative kommentarer og bemerkninger kommer an på hvem vi er. Noen takler det, andre takler det ikke. Det er ikke alltid enkelt å si ifra. Vi vil gjerne fremstå som sterke og tilnærmet feilfri, og vi frykter at det bare blir verre hvis vi sier fra. Noen har fått råd om å ta igjen med samme mynt, og har smertelig erfart at det ikke virker.

Når det oppstår en mobbesak, feks. på en arbeidsplass, er det alltid mange som har mange meninger om saken, i den grad de kjenner til den. Men som regel trekker kollegaer seg unna, i frykt for å bli innblandet, eller bli "neste offer", og "alle" er svært opptatt av å finne "sannheten". Men "sannheten" er at det er mange sannheter i slike saker. Det var kanskje ikke meningen å være ekkel, men når det ble så mye styr om dette, så er det fort gjort å gå i forsvar, i stedet for å innrømme at man har gjort noe dumt. Min erfaring er at det er håpløst å prøve å bli enige om hva som egentlig skjedde. Det er viktigere å snakke om hvordan den enkelte opplevde det, og så må man snakke om hvordan man vil ha det i tiden fremover. Noen må kanskje si unnskyld, og noen må kanskje innrømme at man har noen ømme tær.

Men det var egentlig i engasjert irritasjon over en viss engel/gespenst debatt jeg tok pc-en fatt for å tømme hodet for tanker. Så må jeg vel bevege meg på silketøfler, og ellers unngå å svi noen på vingene når jeg fyrer opp bålet mitt. Jeg har litt problemer med å finne klarhet i hva som er hets, hva som er kritiske bemerkninger og hva som er mobbing. Sånn egentlig. Javisst skal vi være hyggelig mot alle. Javisst skal vi ha respekt for alle. Men det er også lov å ytre seg. Og det vil alltid være noen som ler av oss, uansett hvor seriøse vi prøver å være.

I denne saken er det vanskelig å bevise noe som helst. Og argumentasjonen må derfor bli noe svevende. Jeg sier som min gamle kordirgent Stig; det er mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder. Og med dette skulle noen skap være satt på sin rette plass.

Farvel, mitt siste beltehull...

Så skilles vi til sist, jeg og det siste hullet på mitt belte. Tiden er inne for å gå ned i butikken å få kuttet beltet og laget nye hull. Jeg tar aldeles ikke innover meg at skinn strekker seg.

Siden jeg har hengt meg opp i dette med å blogge antrekk, kan jeg, som en saksopplysning, nevne at jeg går rundt i en bukse som er minst fire nummer for stor. Det er ikke direkte lekkert, men det er ... befriende. Jeg trøster meg med at moten svinger veldig, og akkurat i dag er det kanskje riktig in med altfor stor bukse.

Neida, jeg prøver ikke å signalisere noe med mine store bukser. De andre er bare på vask, så enkelt er det. Og den siste tiden har jeg gjennomgått klesskapene mine. Når man er overvektig og utvalget i klær ikke er så veldig stort, ender man ofte opp med å kjøpe noe som passer. Mine klesskap og skuffer bærer preg av nettopp dette. Det tok tid før det gikk opp for meg at det var like viktig at jeg likte klærne.

Det kan være praktisk å rydde i klesskap før man feks skal ut å shoppe. Jeg tenker ofte at jeg har bruk for et svart skjørt, for det går jo til "alt". Hvis du rydder før du shopper, finner du, som jeg, kanskje at du har omtrent ti svarte skjørt i ulik utførelse og lengde, men likevel, ti svarte skjørt...

Jaja, sånn er det når man lever i en matrialistisk verden. Det er bare å kaste seg på bølgen. Til kleskjedenes store glede. Forresten, jeg leste en annonse i avisen i dag. Der stod det at Stockholm bare var 25 minutter fra Sundvollen. "Det er løgn", tenkte jeg, men stusset selvsagt så mye at jeg måtte lese mer. Og det var vel meningen, selv om det alltid er like irriterende når reklameprodsentenes lille krumspring virker. At de er oppfinnsomme og gode til kommunisere, det skal de ha. Så får vi andre bare leve med at vi er lett påvirkelig.

Men snakkende kuer og greier... Det visste vi vel fra før...

Tilbake på skolebenken

Jeg er i ferd med å bli gammel. Det er for så vidt ikke noe problem. For det første har jeg ikke noe valg, og for det andre misliker jeg alternativet.

Jeg tar ofte turen innom andres blogger, både mine venners blogger og andre blogger jeg finner mer eller mindre interessante. Jeg har nylig lest tre blogger skrevet på den måten Jon Arne Riise snakker. Ingenting galt sagt om sunnmørsk dialekt, men det føles som om noen blander seg inn i hodet mitt, og jeg husker nesten ikke hva jeg har lest, men jeg tror det var noe om mote, sminke, klær og/eller alkohol. Jeg må akklimatisere meg tilbake til normal tilstand etterpå.
Jeg er for at språket skal utvikles og leve i takt med den verden vi lever i. Jeg kan godt finne meg i at de jeg chatter med skriver på dialekt. Og jeg må kanskje leve med at jeg er litt alene med min oppfatning om at tekster som offentliggjøres skal være så riktig som mulig, i forhold til rettskriving og grammatikk. Eller kanskje ikke?

Det andre som slår meg er at mine blogger er kjemisk fri for dagens antrekk og diverse, mer eller mindre interessante anbefalinger av dette og hint. Selv med et åpent sinn, fordomsfrie tanker og en god porsjon velvilje, har jeg vanskelig for å se for meg at leserne har interesse av å vite hva jeg velger å kle på meg den aktuelle dagen jeg blogger. Det ville nok vært mye mer interessant om jeg ikke hadde klær på meg? ... eller kanskje ikke.
I dag, for eksempel, har jeg på meg dette: (Bildet under). Veldig oppmerksomme lesere vil sikkert finne ut hvem som har laget klærne og hvor skoene kommer fra. Et lite hint; danskene er de beste til å lage klær større enn størrelse 44. Og italienerne er noen racere til å lage sko.

Det tredje som fanger min oppmerksomhet, er at mange bloggere blogger hver dag. Jeg har verken tid, anledning eller så mye å fortelle at jeg kan blogge hver dag. Jeg kan ikke noe for det, men her hører jeg navle med eget postnummer. Holder det ikke med statuslinjen på Facebook?

Det er selvfølgelig enkelt å la vær å lese det man ikke finner interessant. Jeg gjør det ofte.
Og det er nå Arne Bernhardsens sine ord ringer i ørene mine: ”Hvis du ikke har noe å melde, kan du like gjerne holde kjeft”. Og nå har jeg ikke mer å melde. Så da gjør jeg det, holder kjeft.