Tilbake på skolebenken

Jeg er i ferd med å bli gammel. Det er for så vidt ikke noe problem. For det første har jeg ikke noe valg, og for det andre misliker jeg alternativet.

Jeg tar ofte turen innom andres blogger, både mine venners blogger og andre blogger jeg finner mer eller mindre interessante. Jeg har nylig lest tre blogger skrevet på den måten Jon Arne Riise snakker. Ingenting galt sagt om sunnmørsk dialekt, men det føles som om noen blander seg inn i hodet mitt, og jeg husker nesten ikke hva jeg har lest, men jeg tror det var noe om mote, sminke, klær og/eller alkohol. Jeg må akklimatisere meg tilbake til normal tilstand etterpå.
Jeg er for at språket skal utvikles og leve i takt med den verden vi lever i. Jeg kan godt finne meg i at de jeg chatter med skriver på dialekt. Og jeg må kanskje leve med at jeg er litt alene med min oppfatning om at tekster som offentliggjøres skal være så riktig som mulig, i forhold til rettskriving og grammatikk. Eller kanskje ikke?

Det andre som slår meg er at mine blogger er kjemisk fri for dagens antrekk og diverse, mer eller mindre interessante anbefalinger av dette og hint. Selv med et åpent sinn, fordomsfrie tanker og en god porsjon velvilje, har jeg vanskelig for å se for meg at leserne har interesse av å vite hva jeg velger å kle på meg den aktuelle dagen jeg blogger. Det ville nok vært mye mer interessant om jeg ikke hadde klær på meg? ... eller kanskje ikke.
I dag, for eksempel, har jeg på meg dette: (Bildet under). Veldig oppmerksomme lesere vil sikkert finne ut hvem som har laget klærne og hvor skoene kommer fra. Et lite hint; danskene er de beste til å lage klær større enn størrelse 44. Og italienerne er noen racere til å lage sko.

Det tredje som fanger min oppmerksomhet, er at mange bloggere blogger hver dag. Jeg har verken tid, anledning eller så mye å fortelle at jeg kan blogge hver dag. Jeg kan ikke noe for det, men her hører jeg navle med eget postnummer. Holder det ikke med statuslinjen på Facebook?

Det er selvfølgelig enkelt å la vær å lese det man ikke finner interessant. Jeg gjør det ofte.
Og det er nå Arne Bernhardsens sine ord ringer i ørene mine: ”Hvis du ikke har noe å melde, kan du like gjerne holde kjeft”. Og nå har jeg ikke mer å melde. Så da gjør jeg det, holder kjeft.