søndag 24. januar 2010

Misforstå meg rett



Jeg har lenge latt meg fascinere av oss menneskers evne til å oppfatte ting på totalt forskjellige måter. Jeg gjør det selv, gang på gang. Jeg hører noen si noe, og så tolker jeg det og får et helt annet budskap ut enn det som ble formidlet.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært på et møte der deltakerne sitter igjen med totalt forskjellig oppfatning av hva som har blitt formidlet. Det sier meg at vi er ulike. Det sier meg at kommunikasjon er innviklet. Og noen ganger blir jeg så overrasket over at det virkelig går an å oppfatte ting så ulikt, at jeg glemmer å gå videre til å tenke; "Hva var det som skjedde nå?"

Men hva er det egentlig som skjer? Der sitter vi i samme rom og hører det samme, men oppfatter det helt ulikt. Jeg har lest meg til, og heller nok i stor grad til den teorien, at det handler om at vi er forskjellige, at vi har forskjellig bakgrunn, forskjellige ønsker, forskjellige behov, og at vi lever forskjellige liv, der forskjellige ting er viktig for oss. Så når noen sier noe, vil jeg automatisk tenke; "Hva var det egentlig som ble sagt nå? Stemmer det som blir sagt med min virkelighetsoppfatning, og tror jeg på det som blir sagt? Hva er konsekvensene for det som blir sagt for meg?" Det er nok ingen bevisst tankerekke, men det er en måte å forholde seg til ting på.

Ingen sluker rått alt som blir sagt og presentert. Vi er i beste fall skeptisk. Men det rare er hvem vi tror på. Jeg for eksempel, har større tro på det som presenteres på NRK sine nyheter enn for eksempel i VG. Hvis jeg leser sistnevnte avis, er det med så stor skepsis at jeg rynker pannen så mye at jeg nesten får hodepine. Men jeg skjønner såpass at det jeg leser i VG kan være helt riktig, godt fundamentert og rimelig objektivt. Og at det NRK presenterer kan være feil, syltynt og subjektivt.

Dette har med holdninger å gjøre. Jeg elsker å snakke om holdninger. Det er like morsomt å snakke om det, og som det er vanskelig å gjøre noe med det. Holdningsendringer… kampanjer for å endre holdninger… Ler høyt jeg. Bortkastede penger spør du meg, men det er det ingen som gjør. Spør meg altså.

En av mine beste venner har kun tro på knallhard disiplin. Noen ganger er jeg tilbøyelig til å være enig, men det rykker i pedagogen i meg. Visst er disiplin viktig, men det er ikke eneste vei til målet. Det er nok vanskelig å disiplinere folk til å endre holdninger. Man kan råde så mye man vil, men til sist må folk gjøre seg sine egne erfaringer.

Jeg drømte aldri om å bli politi. Hadde neppe klart opptakskravene heller, på grunn av min alternative fysikk. Men man kan alltid være hverdagspoliti. For meg har det i stor grad handlet om å disiplinere folk når det gjelder språk. Det er min lille hobby, til gremmelse for mine nærmerste, å påpeke små feil i ting andre sier. Og har de ønsket at jeg i stedet begynte å samle på frimerker? Ja, det tror jeg. He he. Min trøst er at jeg har fått tilbakemeldinger om at jeg har kommet meg med årene. Det betyr vel at jeg også har endret holdninger og gjort meg noen erfaringer.

Språk er viktig. Men det vi sier er en ting. Det vi mener er en annen ting. Og det vi til sist gjør i forhold til det vi sier og mener, det er kanskje det som egentlig betyr noe.
Men når vi først skal snakke, er det noen ting som er viktigere enn andre. For eksempel at det vi sier har en eller annen form for logisk innhold. Nå skal det sies at det er noen ganger mye morsommere å høre på noen som er ufrivillig morsom enn de som går inn for å være morsom.

Ta for eksempel han som intervjuet en avtroppende leder i avholdsbevegelsen og stilte følgende spørsmål: "Hva skal du gjøre nå? Skal du bare sitte på verandaen og nyte ditt opium?" Fryktelig morsomt var det, for oss som visste at det heter otium og at å nyte sitt otium betyr hvile, rolig liv, og at opium er et rusmiddel. Eller de som blander sammen ordene insinuere og inseminere, der det ene betyr å antyde og det andre betyr å befrukte. Utrolig morsomt.

Det er to ord som fascinerer meg. Ordet nedprioritere, og ordet alternativ. Først ordet nedprioritere. For å begynne med begynnelsen. Å prioritere betyr: "å sette foran." Og allerede her faller jeg av. Jeg har virkelig prøvd å få noe logisk og forståelig ut av nedprioritere, men kan, ikke en gang med min beste vilje, klare å se at det er mulig å nedsette noe du egentlig setter foran, eller foretrekker. Nedforetrekke. Nedsetteforan. Umulig, umulig, umulig. Hvis det er et poeng å forklare at det er noe man velger bort, altså lar vær å prioritere, så må det vel hete nettopp det, det blir ikke prioritert. Det heter altså ikke å nedprioritere. Så godt det var å få sagt det!!!

Det andre ordet er "alternativ." Ordet alternativ er et entallsord. Det heter et alternativ og det finnes bare et alternativ. Punktum. Skal det bli noe greie på det, må man si at det er to alternative muligheter, den ene eller den andre.

Språkpolitiet har talt og forklart. Og du, misforstå meg rett.

torsdag 21. januar 2010

Total forvirring



Jeg innrømmer det. Nå er jeg totalt forvirret. Som over gjennomsnittet interessert i arbeidsliv, helse, miljø og sikkerthet og dertil hørende områder, leser jeg det meste jeg kommer over når det gjelder disse temaene.
Nå har jeg lest meg forvirret på karensdager, diagnoserelaterte sykemeldinger, skyhøye kostnader til sykefravær og marginale arbeidstakere. Jeg trodde jeg var sånn rimelig informert på området. Det viser seg å være helt feil.

Her er en oversikt over mine frustrasjoner:

Jeg trodde at det var en innlysende sammenheng mellom økt arbeidsdeltakelse av yrkeshemmede og en viss økning i sykefraværet. Så hvordan er det mulig å tro at man skal kunne gjøre begge deler, samtidig, overfor samme gruppe?

Jeg trodde også at de aller fleste visste at det ikke er korttidsfraværet som er det store problemet i denne sammenhengen, men langtidsfraværet. Så hvorfor snakker man om å innføre karensdager som i mange tilfeller rammer de som har korttidsfravær og sånn sett har begrenset effekt på langtidsfraværet som er det største problemet?

Det kan ikke bare være meg som har forstått at sykefraværet kunne vært mye mindre med større tilrettelegging på arbeidsplassene? Det finnes så mange eksempler på gode prosjekter der ute hvor man har jobbet hardt med tilrettelegging på bakgrunn av tanken om at man kan fremdeles gjøre nytte for seg selv om man har brukket en arm eller en fot. Og så viderefører man tankegangen til andre områder og beviser at det faktisk er mulig uten at det koster astronomiske summer!
Relativt fort kommer man frem til at det som må til er en holdningsendring, IKKE hos den sykemeldte, men hos kollegaer. Vi kan godt snakke om holdningene til enkelte sykemeldte. Og selvfølgelig finnes det mennesker som er arbeidssky og som vil utnytte systemet. Men disse er tross alt i mindretall. Sånn sett vil et tiltak som er ment å ramme "arbeidskye", vil disse tiltakene også ramme "uskyldige".

Som "tørrlagt" sykemeldt har jeg gjort meg noen erfaringer opp gjennom årene. Den første er som følger: Jeg hadde alltid dårlig samvittighet når jeg skulle ringe å si at jeg ikke kom på jobb fordi jeg var syk. Jeg tenkte alltid at jeg burde prøve litt til, men opplevde som regel at grensen var nådd for lenge siden når jeg, som regel i samråd med legen, kom frem til at jeg hadde behov for å være borte på grunn av sykdom. Og jeg tror det er sånn for de fleste. Når man først blir sykemeldt, har det tatt tid å komme dit. Og man har prøvd og prøvd og prøvd, og det føltes alltid som et nederlag når man ringte og sa at man var syk.

Men "alle" kjenner noen som ikke er berettiget borte fra jobben. Utenom meg. Jeg kjenner ingen som jeg med sikkerhet kan si er friske nok til å jobbe når de er borte fra jobb på grunn av sykdom. Det er så mye man ikke ser utenpå. Hva vet jeg om hva folk sliter med. Det kan være angst, depresjoner, problemer i heimen, you name it.

Jeg ble en gang fortalt en historie om en kar som hadde fått kreft. Han ønsket ikke at hans kollegaer skulle få vite om det, for han var redd for å bli "snakket i graven." Det kan jeg forstå. Det var også hans rett til å holde det for seg selv.

Ingen andre har egentlig noe med hva folk er syke for. De som oftest mener noe om kollegaer, venner eller kjentes sykefravær er ikke de som naturlig burde mene noe med det. Nemlig leger. Og legene har ansvar for pasientene, selv om mange mener at de har egentlig har ansvar for bedriftene.

Med mindre det er snakk om arbeidsrelatert sykefravær. Hvis problemet ligger der må de som skal gjøre noe med det få kjennskap til det. Sier jo seg selv, men jeg sa det likevel.

Nå var vel meningen min her i dag at jeg skulle rydde opp i min forvirring. Men som vanlig har jeg rodd meg ut på bøljan blå. Og for å padle meg trygd i havn, jeg vet det heter trygt, men det var et morsomt ordspill, og en anledning til å komme inn på den siste av mine frustrasjoner, nemlig det faktum at man snakker om hvor mye sykefraværet koster uten at det er noen som snakker særlig om hvor lite enkelte tiltak koster for å forebygge og redusere skader som kan føre til sykefravær. Ok da, noen snakker mye om det. Men det snakkes ikke nok om det. Og i tilfelle det snakkes, så blir det bare snakk. Nokså frustrerende.

Kanksje man skulle prøve med en joik?

onsdag 20. januar 2010

38 fordeler med å være tjukk


Jeg burde jo vite bedre og passe munnen min, og ikke komme med slike påstander. For med ett så står man der med skjegget fullt av postkasser.

Men her er den altså: Listen over de 38 fordelene med å være tjukk.

1. Tjukke mennesker blåser ikke så lett overende i storm.

2. Ingen gidder å stjele de tjukkes klær på tørkesnoren, for de er som regel alt for store.

3. Det er enkelt å brøyte seg gjennom en folkemengde.

4. Tjukke mennesker har god bakkekontakt.

5. Lett og finne hvis man går seg bort i skogen på grunn av godt marktrykk.

6. Du kan lage veldig tydelige og overbevisende engler i snøen.

7. Man kan uten blygsel snakke om at man har en viss tyngde.

8. Det er miljøvennlig å være tjukk. Ved for eksempel et karbad, trenger man mye mindre vann, og skåner på den måten naturen.

9. Veldig få gidder å starte en slåsskamp med deg.

10. Du kan skremme andre med at du skal sette deg på dem hvis de ikke er snille.

11. Du får ekstra effekt av gå eller sykkelturer på grunn av vekten.

12. Du fryser ikke så lett, på grunn av fettlaget.

13. Hvis du ikke har høyt blodtrykk, kolesterol og/eller blodsukker, kan du overraske en helsearbeider.

14. Hvis du har høyt blodtrykk, kolesterol og/eller blodsukker, kan du glede en helsearbeider med at kartet stemmer med terrenget.

15. Hvis du skulle komme til å falle, kan du glede dine omgivelser med en ekstra morsom opplevelse. Det er mye morsommere å se tjukke mennesker falle, enn å se tynne mennesker falle.

16. Du kan føre statistikk over hvor mange ganger du har blitt anbefalt en eller annen sinnssyk diett.

17. Du kan føre statistikk over hvor mange ulike te, pulver, kapsler du har blitt anbefalt i løpet av din tid som tjukk.

18. Du kan føre statistikk over hvor mange ulike treningsopplegg du har blitt anbefalt av folk som aldri har prøvd dem selv.

19. Du kan føre statistikk over hvem som anbefaler deg disse vidunderkurene og vil antakelig komme til at det stort sett er mennesker som aldri har hatt et vektproblem.

20. Hvis du skal gå ned i vekt, blir dine tall som regel mye mer imponerende, spesielt hvis du regner vekttapet i brøk eller prosent.

21. Du kan trene deg i å finne alle mulige unnskyldninger for hvorfor du er tykk, og se hvilke reaksjoner du får når du presenterer dem.

22. Du vil mest sannsynlig, minst en gang i løpet av din tid som tjukk, få høre at tjukke mennesker alltid er blide. Da kan du ha stor glede av å avlive myten med å være kjempesur, og forklare at det er fordi du er på slanking.

23. Du kan breie deg helt naturlig og på den måten få ha begge setene på bussen alene.

24. Du har, mest sannsynlig i løpet av din karriere som tjukk, spist verdens verste mat, for eksempel pizza med grov pizzabunn, tomatpuré og grønn paprika. Men på ett eller annet tidspunkt har du kommet frem til at sunn mat ikke trenger å smake vondt.

25. Du kan når som helst skylde på manglende viljestyrke når du tar deg en rombolle. Folk vil nikke litt sørgmodig, men det er bare du som vet at du egentlig har stor viljestryke: Jeg VIL ha en rombolle.

26. Du kan slå om deg med påstander som ”har så kraftig beinbygning,” eller ”det ligger til familien.” Det er alltid noen som går på en av de to.

27. Du kan avbryte enhver innblanding i din vekt med å hevde at det er dine kilo, det er du som bærer på dem, og du kan, så vidt som du vet, ikke dele dem med noen andre, selv om du gjerne vil.

28. Du trenger ikke bruke G-streng truse. Den vil antagelig forvinne inn mellom rumpeballene og aldri noensinne dukke opp igjen. Anse det for et altfor farlig eksperiment, ergo, du slipper det.

29. Når man har mye å gå på, ser man ikke ut som en straff fange etter en uskyldig liten forkjølelse.

30. Man ligger godt og stødig.

31. …………………………………………………………………………..
(Falt for sensuren… hihi)

32. ………………………………………………………………………………..
(Denne og..)

33. Du har mye fang til å ha laptoppen på.

34. Er du riktig heldig kan du balansere en tallerken på magen.

35. Magen kan også alltid tjene som hodepute for en du er glad i.

36. Mer aerodynamisk kroppsform.

37. Du vil mest sannsynlig aldri bli beinskjør.

38. Du kan med overbevisning omtale deg selv som et stort menneske!