Jeg har lenge latt meg fascinere av oss menneskers evne til å oppfatte ting på totalt forskjellige måter. Jeg gjør det selv, gang på gang. Jeg hører noen si noe, og så tolker jeg det og får et helt annet budskap ut enn det som ble formidlet.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært på et møte der deltakerne sitter igjen med totalt forskjellig oppfatning av hva som har blitt formidlet. Det sier meg at vi er ulike. Det sier meg at kommunikasjon er innviklet. Og noen ganger blir jeg så overrasket over at det virkelig går an å oppfatte ting så ulikt, at jeg glemmer å gå videre til å tenke; "Hva var det som skjedde nå?"
Men hva er det egentlig som skjer? Der sitter vi i samme rom og hører det samme, men oppfatter det helt ulikt. Jeg har lest meg til, og heller nok i stor grad til den teorien, at det handler om at vi er forskjellige, at vi har forskjellig bakgrunn, forskjellige ønsker, forskjellige behov, og at vi lever forskjellige liv, der forskjellige ting er viktig for oss. Så når noen sier noe, vil jeg automatisk tenke; "Hva var det egentlig som ble sagt nå? Stemmer det som blir sagt med min virkelighetsoppfatning, og tror jeg på det som blir sagt? Hva er konsekvensene for det som blir sagt for meg?" Det er nok ingen bevisst tankerekke, men det er en måte å forholde seg til ting på.
Ingen sluker rått alt som blir sagt og presentert. Vi er i beste fall skeptisk. Men det rare er hvem vi tror på. Jeg for eksempel, har større tro på det som presenteres på NRK sine nyheter enn for eksempel i VG. Hvis jeg leser sistnevnte avis, er det med så stor skepsis at jeg rynker pannen så mye at jeg nesten får hodepine. Men jeg skjønner såpass at det jeg leser i VG kan være helt riktig, godt fundamentert og rimelig objektivt. Og at det NRK presenterer kan være feil, syltynt og subjektivt.
Dette har med holdninger å gjøre. Jeg elsker å snakke om holdninger. Det er like morsomt å snakke om det, og som det er vanskelig å gjøre noe med det. Holdningsendringer… kampanjer for å endre holdninger… Ler høyt jeg. Bortkastede penger spør du meg, men det er det ingen som gjør. Spør meg altså.
En av mine beste venner har kun tro på knallhard disiplin. Noen ganger er jeg tilbøyelig til å være enig, men det rykker i pedagogen i meg. Visst er disiplin viktig, men det er ikke eneste vei til målet. Det er nok vanskelig å disiplinere folk til å endre holdninger. Man kan råde så mye man vil, men til sist må folk gjøre seg sine egne erfaringer.
Jeg drømte aldri om å bli politi. Hadde neppe klart opptakskravene heller, på grunn av min alternative fysikk. Men man kan alltid være hverdagspoliti. For meg har det i stor grad handlet om å disiplinere folk når det gjelder språk. Det er min lille hobby, til gremmelse for mine nærmerste, å påpeke små feil i ting andre sier. Og har de ønsket at jeg i stedet begynte å samle på frimerker? Ja, det tror jeg. He he. Min trøst er at jeg har fått tilbakemeldinger om at jeg har kommet meg med årene. Det betyr vel at jeg også har endret holdninger og gjort meg noen erfaringer.
Språk er viktig. Men det vi sier er en ting. Det vi mener er en annen ting. Og det vi til sist gjør i forhold til det vi sier og mener, det er kanskje det som egentlig betyr noe.
Men når vi først skal snakke, er det noen ting som er viktigere enn andre. For eksempel at det vi sier har en eller annen form for logisk innhold. Nå skal det sies at det er noen ganger mye morsommere å høre på noen som er ufrivillig morsom enn de som går inn for å være morsom.
Ta for eksempel han som intervjuet en avtroppende leder i avholdsbevegelsen og stilte følgende spørsmål: "Hva skal du gjøre nå? Skal du bare sitte på verandaen og nyte ditt opium?" Fryktelig morsomt var det, for oss som visste at det heter otium og at å nyte sitt otium betyr hvile, rolig liv, og at opium er et rusmiddel. Eller de som blander sammen ordene insinuere og inseminere, der det ene betyr å antyde og det andre betyr å befrukte. Utrolig morsomt.
Det er to ord som fascinerer meg. Ordet nedprioritere, og ordet alternativ. Først ordet nedprioritere. For å begynne med begynnelsen. Å prioritere betyr: "å sette foran." Og allerede her faller jeg av. Jeg har virkelig prøvd å få noe logisk og forståelig ut av nedprioritere, men kan, ikke en gang med min beste vilje, klare å se at det er mulig å nedsette noe du egentlig setter foran, eller foretrekker. Nedforetrekke. Nedsetteforan. Umulig, umulig, umulig. Hvis det er et poeng å forklare at det er noe man velger bort, altså lar vær å prioritere, så må det vel hete nettopp det, det blir ikke prioritert. Det heter altså ikke å nedprioritere. Så godt det var å få sagt det!!!
Det andre ordet er "alternativ." Ordet alternativ er et entallsord. Det heter et alternativ og det finnes bare et alternativ. Punktum. Skal det bli noe greie på det, må man si at det er to alternative muligheter, den ene eller den andre.
Språkpolitiet har talt og forklart. Og du, misforstå meg rett.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært på et møte der deltakerne sitter igjen med totalt forskjellig oppfatning av hva som har blitt formidlet. Det sier meg at vi er ulike. Det sier meg at kommunikasjon er innviklet. Og noen ganger blir jeg så overrasket over at det virkelig går an å oppfatte ting så ulikt, at jeg glemmer å gå videre til å tenke; "Hva var det som skjedde nå?"
Men hva er det egentlig som skjer? Der sitter vi i samme rom og hører det samme, men oppfatter det helt ulikt. Jeg har lest meg til, og heller nok i stor grad til den teorien, at det handler om at vi er forskjellige, at vi har forskjellig bakgrunn, forskjellige ønsker, forskjellige behov, og at vi lever forskjellige liv, der forskjellige ting er viktig for oss. Så når noen sier noe, vil jeg automatisk tenke; "Hva var det egentlig som ble sagt nå? Stemmer det som blir sagt med min virkelighetsoppfatning, og tror jeg på det som blir sagt? Hva er konsekvensene for det som blir sagt for meg?" Det er nok ingen bevisst tankerekke, men det er en måte å forholde seg til ting på.
Ingen sluker rått alt som blir sagt og presentert. Vi er i beste fall skeptisk. Men det rare er hvem vi tror på. Jeg for eksempel, har større tro på det som presenteres på NRK sine nyheter enn for eksempel i VG. Hvis jeg leser sistnevnte avis, er det med så stor skepsis at jeg rynker pannen så mye at jeg nesten får hodepine. Men jeg skjønner såpass at det jeg leser i VG kan være helt riktig, godt fundamentert og rimelig objektivt. Og at det NRK presenterer kan være feil, syltynt og subjektivt.
Dette har med holdninger å gjøre. Jeg elsker å snakke om holdninger. Det er like morsomt å snakke om det, og som det er vanskelig å gjøre noe med det. Holdningsendringer… kampanjer for å endre holdninger… Ler høyt jeg. Bortkastede penger spør du meg, men det er det ingen som gjør. Spør meg altså.
En av mine beste venner har kun tro på knallhard disiplin. Noen ganger er jeg tilbøyelig til å være enig, men det rykker i pedagogen i meg. Visst er disiplin viktig, men det er ikke eneste vei til målet. Det er nok vanskelig å disiplinere folk til å endre holdninger. Man kan råde så mye man vil, men til sist må folk gjøre seg sine egne erfaringer.
Jeg drømte aldri om å bli politi. Hadde neppe klart opptakskravene heller, på grunn av min alternative fysikk. Men man kan alltid være hverdagspoliti. For meg har det i stor grad handlet om å disiplinere folk når det gjelder språk. Det er min lille hobby, til gremmelse for mine nærmerste, å påpeke små feil i ting andre sier. Og har de ønsket at jeg i stedet begynte å samle på frimerker? Ja, det tror jeg. He he. Min trøst er at jeg har fått tilbakemeldinger om at jeg har kommet meg med årene. Det betyr vel at jeg også har endret holdninger og gjort meg noen erfaringer.
Språk er viktig. Men det vi sier er en ting. Det vi mener er en annen ting. Og det vi til sist gjør i forhold til det vi sier og mener, det er kanskje det som egentlig betyr noe.
Men når vi først skal snakke, er det noen ting som er viktigere enn andre. For eksempel at det vi sier har en eller annen form for logisk innhold. Nå skal det sies at det er noen ganger mye morsommere å høre på noen som er ufrivillig morsom enn de som går inn for å være morsom.
Ta for eksempel han som intervjuet en avtroppende leder i avholdsbevegelsen og stilte følgende spørsmål: "Hva skal du gjøre nå? Skal du bare sitte på verandaen og nyte ditt opium?" Fryktelig morsomt var det, for oss som visste at det heter otium og at å nyte sitt otium betyr hvile, rolig liv, og at opium er et rusmiddel. Eller de som blander sammen ordene insinuere og inseminere, der det ene betyr å antyde og det andre betyr å befrukte. Utrolig morsomt.
Det er to ord som fascinerer meg. Ordet nedprioritere, og ordet alternativ. Først ordet nedprioritere. For å begynne med begynnelsen. Å prioritere betyr: "å sette foran." Og allerede her faller jeg av. Jeg har virkelig prøvd å få noe logisk og forståelig ut av nedprioritere, men kan, ikke en gang med min beste vilje, klare å se at det er mulig å nedsette noe du egentlig setter foran, eller foretrekker. Nedforetrekke. Nedsetteforan. Umulig, umulig, umulig. Hvis det er et poeng å forklare at det er noe man velger bort, altså lar vær å prioritere, så må det vel hete nettopp det, det blir ikke prioritert. Det heter altså ikke å nedprioritere. Så godt det var å få sagt det!!!
Det andre ordet er "alternativ." Ordet alternativ er et entallsord. Det heter et alternativ og det finnes bare et alternativ. Punktum. Skal det bli noe greie på det, må man si at det er to alternative muligheter, den ene eller den andre.
Språkpolitiet har talt og forklart. Og du, misforstå meg rett.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar