Jeg innrømmer det. Nå er jeg totalt forvirret. Som over gjennomsnittet interessert i arbeidsliv, helse, miljø og sikkerthet og dertil hørende områder, leser jeg det meste jeg kommer over når det gjelder disse temaene.
Nå har jeg lest meg forvirret på karensdager, diagnoserelaterte sykemeldinger, skyhøye kostnader til sykefravær og marginale arbeidstakere. Jeg trodde jeg var sånn rimelig informert på området. Det viser seg å være helt feil.
Her er en oversikt over mine frustrasjoner:
Jeg trodde at det var en innlysende sammenheng mellom økt arbeidsdeltakelse av yrkeshemmede og en viss økning i sykefraværet. Så hvordan er det mulig å tro at man skal kunne gjøre begge deler, samtidig, overfor samme gruppe?
Jeg trodde også at de aller fleste visste at det ikke er korttidsfraværet som er det store problemet i denne sammenhengen, men langtidsfraværet. Så hvorfor snakker man om å innføre karensdager som i mange tilfeller rammer de som har korttidsfravær og sånn sett har begrenset effekt på langtidsfraværet som er det største problemet?
Det kan ikke bare være meg som har forstått at sykefraværet kunne vært mye mindre med større tilrettelegging på arbeidsplassene? Det finnes så mange eksempler på gode prosjekter der ute hvor man har jobbet hardt med tilrettelegging på bakgrunn av tanken om at man kan fremdeles gjøre nytte for seg selv om man har brukket en arm eller en fot. Og så viderefører man tankegangen til andre områder og beviser at det faktisk er mulig uten at det koster astronomiske summer!
Relativt fort kommer man frem til at det som må til er en holdningsendring, IKKE hos den sykemeldte, men hos kollegaer. Vi kan godt snakke om holdningene til enkelte sykemeldte. Og selvfølgelig finnes det mennesker som er arbeidssky og som vil utnytte systemet. Men disse er tross alt i mindretall. Sånn sett vil et tiltak som er ment å ramme "arbeidskye", vil disse tiltakene også ramme "uskyldige".
Som "tørrlagt" sykemeldt har jeg gjort meg noen erfaringer opp gjennom årene. Den første er som følger: Jeg hadde alltid dårlig samvittighet når jeg skulle ringe å si at jeg ikke kom på jobb fordi jeg var syk. Jeg tenkte alltid at jeg burde prøve litt til, men opplevde som regel at grensen var nådd for lenge siden når jeg, som regel i samråd med legen, kom frem til at jeg hadde behov for å være borte på grunn av sykdom. Og jeg tror det er sånn for de fleste. Når man først blir sykemeldt, har det tatt tid å komme dit. Og man har prøvd og prøvd og prøvd, og det føltes alltid som et nederlag når man ringte og sa at man var syk.
Men "alle" kjenner noen som ikke er berettiget borte fra jobben. Utenom meg. Jeg kjenner ingen som jeg med sikkerhet kan si er friske nok til å jobbe når de er borte fra jobb på grunn av sykdom. Det er så mye man ikke ser utenpå. Hva vet jeg om hva folk sliter med. Det kan være angst, depresjoner, problemer i heimen, you name it.
Jeg ble en gang fortalt en historie om en kar som hadde fått kreft. Han ønsket ikke at hans kollegaer skulle få vite om det, for han var redd for å bli "snakket i graven." Det kan jeg forstå. Det var også hans rett til å holde det for seg selv.
Ingen andre har egentlig noe med hva folk er syke for. De som oftest mener noe om kollegaer, venner eller kjentes sykefravær er ikke de som naturlig burde mene noe med det. Nemlig leger. Og legene har ansvar for pasientene, selv om mange mener at de har egentlig har ansvar for bedriftene.
Med mindre det er snakk om arbeidsrelatert sykefravær. Hvis problemet ligger der må de som skal gjøre noe med det få kjennskap til det. Sier jo seg selv, men jeg sa det likevel.
Nå var vel meningen min her i dag at jeg skulle rydde opp i min forvirring. Men som vanlig har jeg rodd meg ut på bøljan blå. Og for å padle meg trygd i havn, jeg vet det heter trygt, men det var et morsomt ordspill, og en anledning til å komme inn på den siste av mine frustrasjoner, nemlig det faktum at man snakker om hvor mye sykefraværet koster uten at det er noen som snakker særlig om hvor lite enkelte tiltak koster for å forebygge og redusere skader som kan føre til sykefravær. Ok da, noen snakker mye om det. Men det snakkes ikke nok om det. Og i tilfelle det snakkes, så blir det bare snakk. Nokså frustrerende.
Kanksje man skulle prøve med en joik?
Nå har jeg lest meg forvirret på karensdager, diagnoserelaterte sykemeldinger, skyhøye kostnader til sykefravær og marginale arbeidstakere. Jeg trodde jeg var sånn rimelig informert på området. Det viser seg å være helt feil.
Her er en oversikt over mine frustrasjoner:
Jeg trodde at det var en innlysende sammenheng mellom økt arbeidsdeltakelse av yrkeshemmede og en viss økning i sykefraværet. Så hvordan er det mulig å tro at man skal kunne gjøre begge deler, samtidig, overfor samme gruppe?
Jeg trodde også at de aller fleste visste at det ikke er korttidsfraværet som er det store problemet i denne sammenhengen, men langtidsfraværet. Så hvorfor snakker man om å innføre karensdager som i mange tilfeller rammer de som har korttidsfravær og sånn sett har begrenset effekt på langtidsfraværet som er det største problemet?
Det kan ikke bare være meg som har forstått at sykefraværet kunne vært mye mindre med større tilrettelegging på arbeidsplassene? Det finnes så mange eksempler på gode prosjekter der ute hvor man har jobbet hardt med tilrettelegging på bakgrunn av tanken om at man kan fremdeles gjøre nytte for seg selv om man har brukket en arm eller en fot. Og så viderefører man tankegangen til andre områder og beviser at det faktisk er mulig uten at det koster astronomiske summer!
Relativt fort kommer man frem til at det som må til er en holdningsendring, IKKE hos den sykemeldte, men hos kollegaer. Vi kan godt snakke om holdningene til enkelte sykemeldte. Og selvfølgelig finnes det mennesker som er arbeidssky og som vil utnytte systemet. Men disse er tross alt i mindretall. Sånn sett vil et tiltak som er ment å ramme "arbeidskye", vil disse tiltakene også ramme "uskyldige".
Som "tørrlagt" sykemeldt har jeg gjort meg noen erfaringer opp gjennom årene. Den første er som følger: Jeg hadde alltid dårlig samvittighet når jeg skulle ringe å si at jeg ikke kom på jobb fordi jeg var syk. Jeg tenkte alltid at jeg burde prøve litt til, men opplevde som regel at grensen var nådd for lenge siden når jeg, som regel i samråd med legen, kom frem til at jeg hadde behov for å være borte på grunn av sykdom. Og jeg tror det er sånn for de fleste. Når man først blir sykemeldt, har det tatt tid å komme dit. Og man har prøvd og prøvd og prøvd, og det føltes alltid som et nederlag når man ringte og sa at man var syk.
Men "alle" kjenner noen som ikke er berettiget borte fra jobben. Utenom meg. Jeg kjenner ingen som jeg med sikkerhet kan si er friske nok til å jobbe når de er borte fra jobb på grunn av sykdom. Det er så mye man ikke ser utenpå. Hva vet jeg om hva folk sliter med. Det kan være angst, depresjoner, problemer i heimen, you name it.
Jeg ble en gang fortalt en historie om en kar som hadde fått kreft. Han ønsket ikke at hans kollegaer skulle få vite om det, for han var redd for å bli "snakket i graven." Det kan jeg forstå. Det var også hans rett til å holde det for seg selv.
Ingen andre har egentlig noe med hva folk er syke for. De som oftest mener noe om kollegaer, venner eller kjentes sykefravær er ikke de som naturlig burde mene noe med det. Nemlig leger. Og legene har ansvar for pasientene, selv om mange mener at de har egentlig har ansvar for bedriftene.
Med mindre det er snakk om arbeidsrelatert sykefravær. Hvis problemet ligger der må de som skal gjøre noe med det få kjennskap til det. Sier jo seg selv, men jeg sa det likevel.
Nå var vel meningen min her i dag at jeg skulle rydde opp i min forvirring. Men som vanlig har jeg rodd meg ut på bøljan blå. Og for å padle meg trygd i havn, jeg vet det heter trygt, men det var et morsomt ordspill, og en anledning til å komme inn på den siste av mine frustrasjoner, nemlig det faktum at man snakker om hvor mye sykefraværet koster uten at det er noen som snakker særlig om hvor lite enkelte tiltak koster for å forebygge og redusere skader som kan føre til sykefravær. Ok da, noen snakker mye om det. Men det snakkes ikke nok om det. Og i tilfelle det snakkes, så blir det bare snakk. Nokså frustrerende.
Kanksje man skulle prøve med en joik?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar