Støyskjerming

Jeg har noen ganger blitt forundret over hvor effektiv støyskjermer kan være. På den andre siden av skjermen er det en motorvei der støybelastningen er langt over 85 desibel. Likevel kan vi sitte i en stue uten å høre så mye til trafikken. Det er kun hvis det kommer en riktig stor trailer at vi kjenner en svak vibrasjon og sånn blir vi minnet på at vi ikke befinner oss langt ute på landet.  

Støyskjerm... 

Det er fascinerende at vi faktisk vender oss til støy. Tenkt deg at du jobber overtid og klokken åtte blir hører du et slags sukk, og så blir det helt stille. Det er ventilasjonen som har slått seg av, og du har ikke en gang lagt merke til bråket.

Jeg kunne sagt mye mer om støy som i uønsket lyd, og hvordan man kan, og ikke minst hvorfor man bør, skjermes for den. Men jeg lar det ligge, for jeg vil heller snakke litt om de menneskelige støyskjermene.

Jeg møtte en gang en kvinne som hadde vært støyskjerm for sin mor i 35 år. Mor var en nokså høyrøstet og tydelig dame med såkalt dårlig impulskontroll. Dette resulterte i at hun til stadighet kom i konflikt med familie, venner og naboer på grunn av sine bombastiske uttalelser og sine lite veloverveide handlinger. Men hun hadde en god datter som alltid gikk i mellom når det stormet som verst. Hun unnskyldte og forklarte sin mor, og dempet gemyttene med å vise til at mor var, som alle visste, litt håpløs, men god på bunnen. Og på den måten fikk denne familien sin egen, private, hjemmelagde tyrann og hennes hjelper; En mor som aldri ble stilt til ansvar for sine handlinger, og en datter som til stadighet måtte inn å skjerme omverden mot sin støyende mor.

Tyrann...

Jeg forstår denne datteren veldig godt. Jeg liker ikke å bli skjelt ut så håret står bakover, og jeg ville ikke likt at min mor oppførte seg på den måten. Og når alternativet er å ta konfrontasjonen med alt det ubehag det innebærer, er det forståelig at noen velger å bruke andre metoder for å komme seg gjennom hverdagen. Vi stiller oss foran og prøver å fange den lyden som kommer og demper den så den ikke skader de som står på andre siden. Vi gjør det av kjærlighet, eller vi gjør det av skam, eller begge deler, og etter hvert gjør vi det av gammel vane. Og bråkebøttene kan fortsette, for deres handlinger får aldri konsekvenser.

Hvis jeg løfter blikket og ser dette fra et annet perspektiv, slår det meg at vi faktisk ikke tar de som støyer på alvor når vi beskytter dem og omverdenen på denne måten. En ting er å hoppe hvis noen forlanger det, det gjør man jo fra tid til annen. Men det er noe helt annet å si, ”han mener egentlig ikke at du skal hoppe, men du kan godt hoppe litt likevel, så slipper vi alt bråket”. Hvorfor sier vi ikke: ”Hvorfor skal hun hoppe hvis hun ikke vil? Det må hun få bestemme selv”. Vi vet at det blir bråk, men det er nå en gang sånn at hvis vi stilltiende aksepterer handlinger og uttalelser som vi egentlig ikke finner oss i, så blir de stående som akseptable, og ender til slutt opp med å bli sannheter.

I say JUMP

For det er nemlig det med de menneskelige støyskjermene at de slett ikke er bygget for det formålet, sånn som de andre som står langs veiene. Å være buffer for andre menneskers ubehagelige væremåte er en slitsom affære. Og når alt kommer til alt er det ingen som tjener på det.  

På tide å sette på plass noen skap...

Før i verden het det, "Ikke mobb kameraten min". Det var egentlig en kampanje mot rasisme. Siden har det vært mye fokus og mange kampanjer mot mobbing. Mobbing forekommer over alt, og har sikkert foregått i en eller annen form siden tidenes morgen.

Jeg sakser fra Store Norske Leksikon: "Mobbing: gjentatte episoder av psykiske og/eller fysiske overgrep rettet mot et offer og utført av enkeltpersoner eller grupper. Mobbing kan foregå direkte i form av åpne angrep eller indirekte i form av utestengning og isolasjon, og forutsetter vanligvis et ujevnt styrke forhold mellom offer og overgriper".

Ordet mobbing kommer av et engelsk ord, mob, oversatt til norsk betyr det "lynsjegjeng". En lynsjegjeng var en gruppe mennesker som henrettet uten lov og dom. På engelsk heter mobbing "harassment". Det norske ordet for harassment er trakassering. Ordet mobbing forekommer ikke i vårt lovverk, der brukes utelukkende ordet trakassering. Jeg skal være den første til å innrømme at mobbing er et vanskelig begrep.

Dessuten bruker vi ordet i mange ulike sammenhenger. Både som spøk og i mer alvorligere betydninger. Samtidig er ordet trakassering et sterkt ord, og mange føler at handlinger skal være svært alvorlige før de velger å bruke det. Og det går noen grenser her og der. Hvor mye vi tåler av negative kommentarer og bemerkninger kommer an på hvem vi er. Noen takler det, andre takler det ikke. Det er ikke alltid enkelt å si ifra. Vi vil gjerne fremstå som sterke og tilnærmet feilfri, og vi frykter at det bare blir verre hvis vi sier fra. Noen har fått råd om å ta igjen med samme mynt, og har smertelig erfart at det ikke virker.

Når det oppstår en mobbesak, feks. på en arbeidsplass, er det alltid mange som har mange meninger om saken, i den grad de kjenner til den. Men som regel trekker kollegaer seg unna, i frykt for å bli innblandet, eller bli "neste offer", og "alle" er svært opptatt av å finne "sannheten". Men "sannheten" er at det er mange sannheter i slike saker. Det var kanskje ikke meningen å være ekkel, men når det ble så mye styr om dette, så er det fort gjort å gå i forsvar, i stedet for å innrømme at man har gjort noe dumt. Min erfaring er at det er håpløst å prøve å bli enige om hva som egentlig skjedde. Det er viktigere å snakke om hvordan den enkelte opplevde det, og så må man snakke om hvordan man vil ha det i tiden fremover. Noen må kanskje si unnskyld, og noen må kanskje innrømme at man har noen ømme tær.

Men det var egentlig i engasjert irritasjon over en viss engel/gespenst debatt jeg tok pc-en fatt for å tømme hodet for tanker. Så må jeg vel bevege meg på silketøfler, og ellers unngå å svi noen på vingene når jeg fyrer opp bålet mitt. Jeg har litt problemer med å finne klarhet i hva som er hets, hva som er kritiske bemerkninger og hva som er mobbing. Sånn egentlig. Javisst skal vi være hyggelig mot alle. Javisst skal vi ha respekt for alle. Men det er også lov å ytre seg. Og det vil alltid være noen som ler av oss, uansett hvor seriøse vi prøver å være.

I denne saken er det vanskelig å bevise noe som helst. Og argumentasjonen må derfor bli noe svevende. Jeg sier som min gamle kordirgent Stig; det er mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder. Og med dette skulle noen skap være satt på sin rette plass.

Farvel, mitt siste beltehull...

Så skilles vi til sist, jeg og det siste hullet på mitt belte. Tiden er inne for å gå ned i butikken å få kuttet beltet og laget nye hull. Jeg tar aldeles ikke innover meg at skinn strekker seg.

Siden jeg har hengt meg opp i dette med å blogge antrekk, kan jeg, som en saksopplysning, nevne at jeg går rundt i en bukse som er minst fire nummer for stor. Det er ikke direkte lekkert, men det er ... befriende. Jeg trøster meg med at moten svinger veldig, og akkurat i dag er det kanskje riktig in med altfor stor bukse.

Neida, jeg prøver ikke å signalisere noe med mine store bukser. De andre er bare på vask, så enkelt er det. Og den siste tiden har jeg gjennomgått klesskapene mine. Når man er overvektig og utvalget i klær ikke er så veldig stort, ender man ofte opp med å kjøpe noe som passer. Mine klesskap og skuffer bærer preg av nettopp dette. Det tok tid før det gikk opp for meg at det var like viktig at jeg likte klærne.

Det kan være praktisk å rydde i klesskap før man feks skal ut å shoppe. Jeg tenker ofte at jeg har bruk for et svart skjørt, for det går jo til "alt". Hvis du rydder før du shopper, finner du, som jeg, kanskje at du har omtrent ti svarte skjørt i ulik utførelse og lengde, men likevel, ti svarte skjørt...

Jaja, sånn er det når man lever i en matrialistisk verden. Det er bare å kaste seg på bølgen. Til kleskjedenes store glede. Forresten, jeg leste en annonse i avisen i dag. Der stod det at Stockholm bare var 25 minutter fra Sundvollen. "Det er løgn", tenkte jeg, men stusset selvsagt så mye at jeg måtte lese mer. Og det var vel meningen, selv om det alltid er like irriterende når reklameprodsentenes lille krumspring virker. At de er oppfinnsomme og gode til kommunisere, det skal de ha. Så får vi andre bare leve med at vi er lett påvirkelig.

Men snakkende kuer og greier... Det visste vi vel fra før...

Tilbake på skolebenken

Jeg er i ferd med å bli gammel. Det er for så vidt ikke noe problem. For det første har jeg ikke noe valg, og for det andre misliker jeg alternativet.

Jeg tar ofte turen innom andres blogger, både mine venners blogger og andre blogger jeg finner mer eller mindre interessante. Jeg har nylig lest tre blogger skrevet på den måten Jon Arne Riise snakker. Ingenting galt sagt om sunnmørsk dialekt, men det føles som om noen blander seg inn i hodet mitt, og jeg husker nesten ikke hva jeg har lest, men jeg tror det var noe om mote, sminke, klær og/eller alkohol. Jeg må akklimatisere meg tilbake til normal tilstand etterpå.
Jeg er for at språket skal utvikles og leve i takt med den verden vi lever i. Jeg kan godt finne meg i at de jeg chatter med skriver på dialekt. Og jeg må kanskje leve med at jeg er litt alene med min oppfatning om at tekster som offentliggjøres skal være så riktig som mulig, i forhold til rettskriving og grammatikk. Eller kanskje ikke?

Det andre som slår meg er at mine blogger er kjemisk fri for dagens antrekk og diverse, mer eller mindre interessante anbefalinger av dette og hint. Selv med et åpent sinn, fordomsfrie tanker og en god porsjon velvilje, har jeg vanskelig for å se for meg at leserne har interesse av å vite hva jeg velger å kle på meg den aktuelle dagen jeg blogger. Det ville nok vært mye mer interessant om jeg ikke hadde klær på meg? ... eller kanskje ikke.
I dag, for eksempel, har jeg på meg dette: (Bildet under). Veldig oppmerksomme lesere vil sikkert finne ut hvem som har laget klærne og hvor skoene kommer fra. Et lite hint; danskene er de beste til å lage klær større enn størrelse 44. Og italienerne er noen racere til å lage sko.

Det tredje som fanger min oppmerksomhet, er at mange bloggere blogger hver dag. Jeg har verken tid, anledning eller så mye å fortelle at jeg kan blogge hver dag. Jeg kan ikke noe for det, men her hører jeg navle med eget postnummer. Holder det ikke med statuslinjen på Facebook?

Det er selvfølgelig enkelt å la vær å lese det man ikke finner interessant. Jeg gjør det ofte.
Og det er nå Arne Bernhardsens sine ord ringer i ørene mine: ”Hvis du ikke har noe å melde, kan du like gjerne holde kjeft”. Og nå har jeg ikke mer å melde. Så da gjør jeg det, holder kjeft.

Alle må ha...

... en reiseblogg.

Nei, alle må ikke det. Men jeg har hatt stor glede av å lese andres reiseblogger, og jeg skriver jo alltid reisedagbok, så hvorfor ikke spre det gale budskap... (nei, det var ikke en skrivefeil). Link øverst til venstre...

God lesning

I greenkeepernes vold

Nå er det vår. Det er deilig det! Det blir lysere, varmere, ingen snømåking, ingen glatte veier. Man kan ta med seg kaffekoppen ut i hagen eller på terrassen og nyte freden og stillheten... Helt til nabo Olsen starter gressklipperen, sånn omtrent tre minutter etter at du har satt deg ut. Nå klippet nabo Olsen plenen sin på mandag. I dag er det onsdag, og det er litt vanskelig å se behovet for å klippe når det bare har gått to dager. Hadde det enda vært sånn at Olsen tok litt av plenen den ene dagen, og litt av plenen den andre dagen, for eksempel fordi helsen var litt skral... Men neida, hele plenen blir klippet hver gang,  og det er umulig å se forskjell foran og bak gressklipperen.

Visst er det flott med velstelte hager! Men når ikke et skudd får lov til å komme utenfor geledd på hekken, er det kanskje litt i overkant? Og er det nå nødvendig å kante plenen med saks for at alle gresstråene er nøyaktig like lange, under buskene?

Det er her den velkjente prestasjonsangsten driver meg til å betrakte min egen plen, som riktignok er grønn, takket være løvetann og mose. Og tungsinnet synker innover meg. Jeg ser for meg pjokken som luker i turnipsåkeren, og plenen min framstår som åttehundre mål, ikke åttehundre kvadratmeter...

Men da, i den mørkeste stund, kommer jeg over en brosjyre fra et eller annet hagesenter. Der har de løsningen for meg!!! Jippi! Det er noe som heter plenrens. En usedvanlig velegnet, intelligent sak man kan bruke for å fjerne uvedkommende vekster i plenen. Samtidig som den fjerner alt du ikke vil ha der, lar den gresstråene være i fred. Jeg vet at det er mye som er mulig, men kjenner at jeg ikke tror på det. Og skulle det, mot formodning, virke, er det sikkert så mettet med all slags manipulerte "fare for det biologiske mangfoldet" kjemikalier, at miljøforkjemperen i meg aldri ville orket å ha det på samvittigheten...

Jeg mangler en vesentlig ting for å opparbeide den perfekte velstelte hage; En gartner. Så da får det bli som det er, nemlig en naturhage med mange interessante vekster. Løvetann er jo velegnet til så mangt, hvis du er kanin, vel og merke. Og hva angår de overivrige, plenklippende naboene. Det finnes jo hørselvern...

Nostalgi og rømmegrøt

Jeg tar meg tid til å blogge litt mens jeg venter på Terje som er i byen og ser på livet. Jeg har ryddet og pyntet som seg hør og bør. Litt senere blir det rømmegrøt med de gamle.
At dette med rømmegrøt er en vestlandstradisjon, forstod jeg da jeg flyttet østover. Jeg ble skikkelig overrasket over at ingen butikker var tomme for rømmegrøt. Men forklaringen var at her var alle opptatt av bløtekake og kaffe...

I dag har jeg har hygget meg med TV sendingene fra alle mulige kanter av landet, også Hønefoss og Bergen, de to byene i mitt hjerte.

Fikk skikkelig hjemlengsel av å se bilder fra Bergen, og så kom jeg til å tenkte på alle de søttende maiene jeg har trasket rundt i byens gater under fanen til Landås skoles musikkorps, iført min litt for trange uniform og den alt for store uniformsluen. Med barytonen under armen og regnfrakk i den hvite plastvesken. Lille Ingvild (ja, jeg har vært liten en gang), hadde skikkelig vondt i beina og en stor klump i halsen. I hvert fall når vi skulle spille Ja, vi elsker på vikingskipet på Festplassen. Det var skikkelig stas. Jeg kan fremdeles synge barytonstemmen min. Ikke at jeg får bruk for det som ofte, men så er det med det, som det er med mange andre ting i dette livet: Hjernen er full av unyttige informasjon som vi kanskje aldri kommer til å få bruk for. Sånn som å vite hva ekorn gjør for å holde varmen når det blåser og er kaldt. Men nok om det.

Buekorpsene, tenker jeg, og kjenner at jeg ikke er i stand til å ta innover meg en eneste negativ kommentar om buekorpsene. Jeg fnyser av alle innvendinger. Det er ganske enkelt det flotteste som finnes. Sånn er det med den saken.

Gratulerer med dagen!

Dagens yndlingstema

Noen liker å skrive om blomster. Andre liker å skrive om bøker. Så har du de som liker å skrive om barna elller barnebarna sine, de som liker å skrive om biler, de som liker å skrive om naboens tre, om bussen som aldri kommer presis, om altfor høy lyd på kinoen, og om de som ikke tar hensyn til pendlerne som sover på bussen innover til Oslo om morgenen. Viktige saker alt sammen, tenker jeg, som er av den oppfatning at engasjement er viktigere enn likegyldighet.

Mitt yndlingstema er REGN. I dag i alle fall...

I gaten vår bor det to bergensere. Og hvem tror du som er ute og jobber i hagen når det regner? Helt riktig: Vi to bergenserne. Gjerne iført sydvest og regntøy. (Her vil nok Terje ha en innvending som går på at jeg ikke er overivrig på hagearbeid, men det har hendt i virkeligheten). For en gjennomsnittlig østlending er det helt uforståelig. Vi jobber ikke i hagen når det regner, gjør vi vel? Jo, en bergenser har, med mer eller mindre smerte, oppdaget at skal man gjøre noe i hagen, så må det gjøres uansett vær, for det er ingen garanti for at det ikke regner. Til og med på dager når det er meldt sol. Vi stoler ikke på værmeldinger, av prinsipp. Det har vist seg at vi gjør klokt i det.

Er det noe vi bergensere vet, er at blå og skyfri himmel ikke er en garanti for oppholdsvær resten av dagen. Derfor gikk jeg alltid med en paraply i sekken de første fem årene jeg bodde på Hønefoss. Så lang tid tok det meg å innse at at og annen sky på himmelen ikke behøvde å betyr regn, når du ikke befinner deg i Bergen, vel og merke. Jeg anser meg ikke for spesielt tungnem, men så langt satt det inne altså.

Bergensere tar eller solskinnsvær som en hyggelig overraskelse. Men blir det for mange fine dager, lengter vi tilbake til regn og tåke.

Det er stygt og mobbe, jeg vet det. Likevel, jeg innrømmer så gjerne at jeg mobber værsyke østlendinger med stor innlevelse og glede. Jeg smører tjukt på når jeg snakker om hvor godt jeg liker regn, og hvor stor glede jeg har av å gå ute mens det regner...

For selv om jeg ikke liker regn så godt som jeg kanskje prøver å innbille andre, syns jeg regnvær er flott. Jeg synes ikke det er så upraktisk som alle skal ha det til. Det er i hvert fall ikke noe jeg IKKE kan gjøre når det regner... Jo, forresten, det er vanskelig å sole seg når det regner. Og jeg ser poenget i at det er greit å male utendørs når det IKKE regner. Det jeg ikke liker, er kombinasjonen regn og stiv kuling fra nordvest. Men det som er så flott med vær, dårlig eller godt vær, er at det er veldig lite vi får gjort med det, selv om vi prøver så godt vi kan... Jeg gidder i hvert fall ikke bli sur om det er dårlig vær når det er så mye annet å bli sur for.

For å bevise at jeg liker regn, har jeg akkurat vært ute i hagen, ruslet litt rundt og slått fast at det vokser og gror der ute, og der er jo regn i en eller annen form, en veldig viktig ingrediens, ikke sant? Dessuten ble jeg våt mellom tærne... så det så.

Åhhhh så kjedelig!!!

Kjeder meg. Kjeder meg. Kjeder meg. Gått it? Jeg kjeder meg. Det ene kneet har låst seg fullstendig, og her sitter jeg og kan ikke annet enn å sjekke mine venners blogger, og jeg må bare si at jeg får helt prestasjonsangst. Min blogg har bare tekst, ikke bilder. Den er i tillegg ganske nedstemt i fargene, altså kjedelig... De andre bloggene er fargerike og har lite tekst og mange flotte bilder.

Ikke til forkleinelse for noen, de andre bloggene er kjempefine. Det er bare at det slår meg hvor utrolig kjedelig min egen blogg er. Så hva kan jeg gjøre med det? Jeg kan sprite den opp. Jeg kan det. Men jeg kan og la vær. Jeg kan legge inn flere kule bilder. Jeg kan skrive mindre. Ha ha ha ha ha ha ha!!! Gådd ålmaity... jeg KAN ikke skrive mindre. Jeg, som bruker minst to setninger på å si det andre bruker fire ord på å formidle... (fnise).

Men jeg kan legge inn bilder. Og jeg har lært at presentasjoner kan gjøres mer lesevennlig med bilder eller illustrasjoner... Men det kan bli for mange bilder, og for mye informasjon. Nei, jeg skal ikke gjøre dette til en forelesning i presentasjoner. For egentlig kjeder jeg meg.

Men jeg sitter nå her med foten på en stol... og jammen ble det bilder i bloggen min og...

Misforstå meg rett

Jeg har lenge latt meg fascinere av oss menneskers evne til å oppfatte ting på totalt forskjellige måter. Jeg gjør det selv, gang på gang. Jeg hører noen si noe, og så tolker jeg det og får et helt annet budskap ut enn det som ble formidlet.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært på et møte der deltakerne sitter igjen med totalt forskjellig oppfatning av hva som har blitt formidlet. Det sier meg at vi er ulike. Det sier meg at kommunikasjon er innviklet. Og noen ganger blir jeg så overrasket over at det virkelig går an å oppfatte ting så ulikt, at jeg glemmer å gå videre til å tenke; "Hva var det som skjedde nå?"

Men hva er det egentlig som skjer? Der sitter vi i samme rom og hører det samme, men oppfatter det helt ulikt. Jeg har lest meg til, og heller nok i stor grad til den teorien, at det handler om at vi er forskjellige, at vi har forskjellig bakgrunn, forskjellige ønsker, forskjellige behov, og at vi lever forskjellige liv, der forskjellige ting er viktig for oss. Så når noen sier noe, vil jeg automatisk tenke; "Hva var det egentlig som ble sagt nå? Stemmer det som blir sagt med min virkelighetsoppfatning, og tror jeg på det som blir sagt? Hva er konsekvensene for det som blir sagt for meg?" Det er nok ingen bevisst tankerekke, men det er en måte å forholde seg til ting på.

Ingen sluker rått alt som blir sagt og presentert. Vi er i beste fall skeptisk. Men det rare er hvem vi tror på. Jeg for eksempel, har større tro på det som presenteres på NRK sine nyheter enn for eksempel i VG. Hvis jeg leser sistnevnte avis, er det med så stor skepsis at jeg rynker pannen så mye at jeg nesten får hodepine. Men jeg skjønner såpass at det jeg leser i VG kan være helt riktig, godt fundamentert og rimelig objektivt. Og at det NRK presenterer kan være feil, syltynt og subjektivt.

Dette har med holdninger å gjøre. Jeg elsker å snakke om holdninger. Det er like morsomt å snakke om det, og som det er vanskelig å gjøre noe med det. Holdningsendringer… kampanjer for å endre holdninger… Ler høyt jeg. Bortkastede penger spør du meg, men det er det ingen som gjør. Spør meg altså.

En av mine beste venner har kun tro på knallhard disiplin. Noen ganger er jeg tilbøyelig til å være enig, men det rykker i pedagogen i meg. Visst er disiplin viktig, men det er ikke eneste vei til målet. Det er nok vanskelig å disiplinere folk til å endre holdninger. Man kan råde så mye man vil, men til sist må folk gjøre seg sine egne erfaringer.

Jeg drømte aldri om å bli politi. Hadde neppe klart opptakskravene heller, på grunn av min alternative fysikk. Men man kan alltid være hverdagspoliti. For meg har det i stor grad handlet om å disiplinere folk når det gjelder språk. Det er min lille hobby, til gremmelse for mine nærmerste, å påpeke små feil i ting andre sier. Og har de ønsket at jeg i stedet begynte å samle på frimerker? Ja, det tror jeg. He he. Min trøst er at jeg har fått tilbakemeldinger om at jeg har kommet meg med årene. Det betyr vel at jeg også har endret holdninger og gjort meg noen erfaringer.

Språk er viktig. Men det vi sier er en ting. Det vi mener er en annen ting. Og det vi til sist gjør i forhold til det vi sier og mener, det er kanskje det som egentlig betyr noe.
Men når vi først skal snakke, er det noen ting som er viktigere enn andre. For eksempel at det vi sier har en eller annen form for logisk innhold. Nå skal det sies at det er noen ganger mye morsommere å høre på noen som er ufrivillig morsom enn de som går inn for å være morsom.

Ta for eksempel han som intervjuet en avtroppende leder i avholdsbevegelsen og stilte følgende spørsmål: "Hva skal du gjøre nå? Skal du bare sitte på verandaen og nyte ditt opium?" Fryktelig morsomt var det, for oss som visste at det heter otium og at å nyte sitt otium betyr hvile, rolig liv, og at opium er et rusmiddel. Eller de som blander sammen ordene insinuere og inseminere, der det ene betyr å antyde og det andre betyr å befrukte. Utrolig morsomt.

Det er to ord som fascinerer meg. Ordet nedprioritere, og ordet alternativ. Først ordet nedprioritere. For å begynne med begynnelsen. Å prioritere betyr: "å sette foran." Og allerede her faller jeg av. Jeg har virkelig prøvd å få noe logisk og forståelig ut av nedprioritere, men kan, ikke en gang med min beste vilje, klare å se at det er mulig å nedsette noe du egentlig setter foran, eller foretrekker. Nedforetrekke. Nedsetteforan. Umulig, umulig, umulig. Hvis det er et poeng å forklare at det er noe man velger bort, altså lar vær å prioritere, så må det vel hete nettopp det, det blir ikke prioritert. Det heter altså ikke å nedprioritere. Så godt det var å få sagt det!!!

Det andre ordet er "alternativ." Ordet alternativ er et entallsord. Det heter et alternativ og det finnes bare et alternativ. Punktum. Skal det bli noe greie på det, må man si at det er to alternative muligheter, den ene eller den andre.

Språkpolitiet har talt og forklart. Og du, misforstå meg rett.

Total forvirring

Jeg innrømmer det. Nå er jeg totalt forvirret. Som over gjennomsnittet interessert i arbeidsliv, helse, miljø og sikkerthet og dertil hørende områder, leser jeg det meste jeg kommer over når det gjelder disse temaene.
Nå har jeg lest meg forvirret på karensdager, diagnoserelaterte sykemeldinger, skyhøye kostnader til sykefravær og marginale arbeidstakere. Jeg trodde jeg var sånn rimelig informert på området. Det viser seg å være helt feil.

Her er en oversikt over mine frustrasjoner:

Jeg trodde at det var en innlysende sammenheng mellom økt arbeidsdeltakelse av yrkeshemmede og en viss økning i sykefraværet. Så hvordan er det mulig å tro at man skal kunne gjøre begge deler, samtidig, overfor samme gruppe?

Jeg trodde også at de aller fleste visste at det ikke er korttidsfraværet som er det store problemet i denne sammenhengen, men langtidsfraværet. Så hvorfor snakker man om å innføre karensdager som i mange tilfeller rammer de som har korttidsfravær og sånn sett har begrenset effekt på langtidsfraværet som er det største problemet?

Det kan ikke bare være meg som har forstått at sykefraværet kunne vært mye mindre med større tilrettelegging på arbeidsplassene? Det finnes så mange eksempler på gode prosjekter der ute hvor man har jobbet hardt med tilrettelegging på bakgrunn av tanken om at man kan fremdeles gjøre nytte for seg selv om man har brukket en arm eller en fot. Og så viderefører man tankegangen til andre områder og beviser at det faktisk er mulig uten at det koster astronomiske summer!
Relativt fort kommer man frem til at det som må til er en holdningsendring, IKKE hos den sykemeldte, men hos kollegaer. Vi kan godt snakke om holdningene til enkelte sykemeldte. Og selvfølgelig finnes det mennesker som er arbeidssky og som vil utnytte systemet. Men disse er tross alt i mindretall. Sånn sett vil et tiltak som er ment å ramme "arbeidskye", vil disse tiltakene også ramme "uskyldige".

Som "tørrlagt" sykemeldt har jeg gjort meg noen erfaringer opp gjennom årene. Den første er som følger: Jeg hadde alltid dårlig samvittighet når jeg skulle ringe å si at jeg ikke kom på jobb fordi jeg var syk. Jeg tenkte alltid at jeg burde prøve litt til, men opplevde som regel at grensen var nådd for lenge siden når jeg, som regel i samråd med legen, kom frem til at jeg hadde behov for å være borte på grunn av sykdom. Og jeg tror det er sånn for de fleste. Når man først blir sykemeldt, har det tatt tid å komme dit. Og man har prøvd og prøvd og prøvd, og det føltes alltid som et nederlag når man ringte og sa at man var syk.

Men "alle" kjenner noen som ikke er berettiget borte fra jobben. Utenom meg. Jeg kjenner ingen som jeg med sikkerhet kan si er friske nok til å jobbe når de er borte fra jobb på grunn av sykdom. Det er så mye man ikke ser utenpå. Hva vet jeg om hva folk sliter med. Det kan være angst, depresjoner, problemer i heimen, you name it.

Jeg ble en gang fortalt en historie om en kar som hadde fått kreft. Han ønsket ikke at hans kollegaer skulle få vite om det, for han var redd for å bli "snakket i graven." Det kan jeg forstå. Det var også hans rett til å holde det for seg selv.

Ingen andre har egentlig noe med hva folk er syke for. De som oftest mener noe om kollegaer, venner eller kjentes sykefravær er ikke de som naturlig burde mene noe med det. Nemlig leger. Og legene har ansvar for pasientene, selv om mange mener at de har egentlig har ansvar for bedriftene.

Med mindre det er snakk om arbeidsrelatert sykefravær. Hvis problemet ligger der må de som skal gjøre noe med det få kjennskap til det. Sier jo seg selv, men jeg sa det likevel.

Nå var vel meningen min her i dag at jeg skulle rydde opp i min forvirring. Men som vanlig har jeg rodd meg ut på bøljan blå. Og for å padle meg trygd i havn, jeg vet det heter trygt, men det var et morsomt ordspill, og en anledning til å komme inn på den siste av mine frustrasjoner, nemlig det faktum at man snakker om hvor mye sykefraværet koster uten at det er noen som snakker særlig om hvor lite enkelte tiltak koster for å forebygge og redusere skader som kan føre til sykefravær. Ok da, noen snakker mye om det. Men det snakkes ikke nok om det. Og i tilfelle det snakkes, så blir det bare snakk. Nokså frustrerende.

Kanksje man skulle prøve med en joik?

38 fordeler med å være tjukk

Jeg burde jo vite bedre og passe munnen min, og ikke komme med slike påstander. For med ett så står man der med skjegget fullt av postkasser.

Men her er den altså: Listen over de 38 fordelene med å være tjukk.

1. Tjukke mennesker blåser ikke så lett overende i storm.

2. Ingen gidder å stjele de tjukkes klær på tørkesnoren, for de er som regel alt for store.

3. Det er enkelt å brøyte seg gjennom en folkemengde.

4. Tjukke mennesker har god bakkekontakt.

5. Lett og finne hvis man går seg bort i skogen på grunn av godt marktrykk.

6. Du kan lage veldig tydelige og overbevisende engler i snøen.

7. Man kan uten blygsel snakke om at man har en viss tyngde.

8. Det er miljøvennlig å være tjukk. Ved for eksempel et karbad, trenger man mye mindre vann, og skåner på den måten naturen.

9. Veldig få gidder å starte en slåsskamp med deg.

10. Du kan skremme andre med at du skal sette deg på dem hvis de ikke er snille.

11. Du får ekstra effekt av gå eller sykkelturer på grunn av vekten.

12. Du fryser ikke så lett, på grunn av fettlaget.

13. Hvis du ikke har høyt blodtrykk, kolesterol og/eller blodsukker, kan du overraske en helsearbeider.

14. Hvis du har høyt blodtrykk, kolesterol og/eller blodsukker, kan du glede en helsearbeider med at kartet stemmer med terrenget.

15. Hvis du skulle komme til å falle, kan du glede dine omgivelser med en ekstra morsom opplevelse. Det er mye morsommere å se tjukke mennesker falle, enn å se tynne mennesker falle.

16. Du kan føre statistikk over hvor mange ganger du har blitt anbefalt en eller annen sinnssyk diett.

17. Du kan føre statistikk over hvor mange ulike te, pulver, kapsler du har blitt anbefalt i løpet av din tid som tjukk.

18. Du kan føre statistikk over hvor mange ulike treningsopplegg du har blitt anbefalt av folk som aldri har prøvd dem selv.

19. Du kan føre statistikk over hvem som anbefaler deg disse vidunderkurene og vil antakelig komme til at det stort sett er mennesker som aldri har hatt et vektproblem.

20. Hvis du skal gå ned i vekt, blir dine tall som regel mye mer imponerende, spesielt hvis du regner vekttapet i brøk eller prosent.

21. Du kan trene deg i å finne alle mulige unnskyldninger for hvorfor du er tykk, og se hvilke reaksjoner du får når du presenterer dem.

22. Du vil mest sannsynlig, minst en gang i løpet av din tid som tjukk, få høre at tjukke mennesker alltid er blide. Da kan du ha stor glede av å avlive myten med å være kjempesur, og forklare at det er fordi du er på slanking.

23. Du kan breie deg helt naturlig og på den måten få ha begge setene på bussen alene.

24. Du har, mest sannsynlig i løpet av din karriere som tjukk, spist verdens verste mat, for eksempel pizza med grov pizzabunn, tomatpuré og grønn paprika. Men på ett eller annet tidspunkt har du kommet frem til at sunn mat ikke trenger å smake vondt.

25. Du kan når som helst skylde på manglende viljestyrke når du tar deg en rombolle. Folk vil nikke litt sørgmodig, men det er bare du som vet at du egentlig har stor viljestryke: Jeg VIL ha en rombolle.

26. Du kan slå om deg med påstander som ”har så kraftig beinbygning,” eller ”det ligger til familien.” Det er alltid noen som går på en av de to.

27. Du kan avbryte enhver innblanding i din vekt med å hevde at det er dine kilo, det er du som bærer på dem, og du kan, så vidt som du vet, ikke dele dem med noen andre, selv om du gjerne vil.

28. Du trenger ikke bruke G-streng truse. Den vil antagelig forvinne inn mellom rumpeballene og aldri noensinne dukke opp igjen. Anse det for et altfor farlig eksperiment, ergo, du slipper det.

29. Når man har mye å gå på, ser man ikke ut som en straff fange etter en uskyldig liten forkjølelse.

30. Man ligger godt og stødig.

31. …………………………………………………………………………..
(Falt for sensuren… hihi)

32. ………………………………………………………………………………..
(Denne og..)

33. Du har mye fang til å ha laptoppen på.

34. Er du riktig heldig kan du balansere en tallerken på magen.

35. Magen kan også alltid tjene som hodepute for en du er glad i.

36. Mer aerodynamisk kroppsform.

37. Du vil mest sannsynlig aldri bli beinskjør.

38. Du kan med overbevisning omtale deg selv som et stort menneske!