Nostalgi og rømmegrøt

Jeg tar meg tid til å blogge litt mens jeg venter på Terje som er i byen og ser på livet. Jeg har ryddet og pyntet som seg hør og bør. Litt senere blir det rømmegrøt med de gamle.
At dette med rømmegrøt er en vestlandstradisjon, forstod jeg da jeg flyttet østover. Jeg ble skikkelig overrasket over at ingen butikker var tomme for rømmegrøt. Men forklaringen var at her var alle opptatt av bløtekake og kaffe...

I dag har jeg har hygget meg med TV sendingene fra alle mulige kanter av landet, også Hønefoss og Bergen, de to byene i mitt hjerte.

Fikk skikkelig hjemlengsel av å se bilder fra Bergen, og så kom jeg til å tenkte på alle de søttende maiene jeg har trasket rundt i byens gater under fanen til Landås skoles musikkorps, iført min litt for trange uniform og den alt for store uniformsluen. Med barytonen under armen og regnfrakk i den hvite plastvesken. Lille Ingvild (ja, jeg har vært liten en gang), hadde skikkelig vondt i beina og en stor klump i halsen. I hvert fall når vi skulle spille Ja, vi elsker på vikingskipet på Festplassen. Det var skikkelig stas. Jeg kan fremdeles synge barytonstemmen min. Ikke at jeg får bruk for det som ofte, men så er det med det, som det er med mange andre ting i dette livet: Hjernen er full av unyttige informasjon som vi kanskje aldri kommer til å få bruk for. Sånn som å vite hva ekorn gjør for å holde varmen når det blåser og er kaldt. Men nok om det.

Buekorpsene, tenker jeg, og kjenner at jeg ikke er i stand til å ta innover meg en eneste negativ kommentar om buekorpsene. Jeg fnyser av alle innvendinger. Det er ganske enkelt det flotteste som finnes. Sånn er det med den saken.

Gratulerer med dagen!