Oppgjørets time

Jeg satt og spekulerte på om jeg skulle oppdatere FB statusen min litt tidligere  dag. Egentlig hadde jeg ikke så mye å melde. Det var en rolig dag med sysler i heimen og litt jobbforberedelser. Jeg svingte støvkluten mens jeg hørte på Tryllefløyten. Det var da det slo meg: Er dette interessant for mine FB venner?

Jeg må innrømme at jeg velger mine statuser med omhu. Jeg vil ikke legge ut ting som er trist, med mindre jeg klarer å vri det til sarkasme eller selvironi. Jeg håper jeg avklarer med den det gjelder hvis jeg legger ut bilder av andre enn meg selv. Jeg deler ofte andres linker og bilder. Så må jeg spørre meg selv; Hvorfor gjør jeg det? Er det fordi jeg er enig, eller fordi jeg vil hjelpe en FB venn til å spre sine tanker og meninger? Hm. Det kan jo også være fordi jeg syns det de deler er kult, uten at jeg har noen bestemt mening om det.

Jeg liker mye på FB. Men hvorfor velger jeg å like ting? Er det fordi jeg liker FB vennen eller er det fordi jeg liker det som legges ut? Neimen om jeg vet. Jeg antar at det, for min del i alle fall, er litt begge deler. Men for all del, det er hyggelig med likes. 

Jeg lurer på om det er på tide at jeg tar et lite oppgjør med meg selv. Det jeg legger ut om meg selv, sier noe om meg som person. Det jeg liker av sider og statuser på FB sier noe om hva jeg tenker og hva jeg mener. Men på samme måte som mange bare legger ut glansbildeversjonen av livet sitt på FB, så er vel også jeg selektiv når det kommer til hva jeg velger å dele av mine meninger?

Er jeg mest opptatt av at folk skal like meg og mine statuser, eller er jeg mer opptatt av å si hva jeg mener og stå for det? Hvis det handler om at jeg ikke vil legge ut ting som virker støtende på andre, så er det en ting, men lar jeg være å heise flagg fordi det sier så mye om meg at jeg kan risikere at mine FB venner i verste fall rynker på nesen og syns jeg er teit, eller har dårlig dømmekraft?

Jo, jeg velger mine statuser med omhu. Jeg legger ut ting som jeg tror jeg ville lest hvis det var andre som la det ut. Jeg legger ut ting jeg syns er morsomt og kult. Jeg vil ha et morsomt FB liv. Så hvorfor deler jeg ikke ting som er kjipe? Fordi jeg vil ha det kjipt for meg selv i mitt eget hjem, og ikke på FB. For selvsagt er livet mitt, som alle andres, et jævla møkkaliv av og til. Jeg vet at mine FB venner bryr seg om hvordan jeg har det, og det er hyggelig med oppmuntring og sympati, så hvorfor vil jeg ikke ha det via likes og kommentarer på mine statuser på FB?

Nå står jeg litt fast her. Jeg er faktisk ikke sikker. Jeg vil bare ikke ha det. Hva sier det om meg, egentlig? Kanskje bare at jeg vil ha den delen av livet mitt for meg selv? For jeg innrømmer at man kan dele for mye. Men hvem skal bestemme hvor grensen går for meg? Det må jeg jo bestemme selv.

Jeg vil altså ikke være sytete, men vil jeg være skrytete? Hm. Jeg har jo en treningsblogg der jeg deler mine opplevelser på treningsfronten. Er dette skryt? Jeg har også en reiseblogg der jeg deler mine reiseopplevelser. Og jeg har en diktblogg der jeg deler mine tekster, i tillegg til denne bloggen.

Jeg vil jo at folk skal lese det jeg skriver. Jeg er veldig oppmerksom på at jeg faktisk skal ha noe å melde. Men har jeg det? Eller er mine meninger så runde og velformulert diplomatiske at det er umulig å være uenig? Og er det i tilfelle det jeg vil? Handler dette om å få flest mulig likes og mest mulig beundrende kommentarer?

Ingvild stikker fingeren i jorden. Jeg er jo bergenser. Det betyr at jeg ikke er beskjeden. Jo, jeg liker å få likes, og jeg liker å få hyggelige tilbakemeldinger på det jeg legger ut. Beundrende kommentarer er også velkommen. Men hvis det er målet, må jeg kanskje ta noen runder med meg selv.  

Jeg syns det er viktig å tenke hvilket mål man har med det man legger ut, mitt mål er som regel å få andre til å trekke på smilebåndet, eller å få andre til å lese noe jeg selv synes er interessant. Så får det være opp til hver enkelt å avgrense, eventuelt begrense hva de legger ut og hva de holder for seg selv.

Jeg vet at det er stor forskjell på hva folk syns er greit, og ikke greit. Jeg vet også at mange syns det er helt greit å ha et helt åpent FB liv. På noens vegger kan man skrive nesten hva man vil. På andres vegger må man være mer varsom. Noen ting blir bare for kleint. Og her får jeg et problem. Jeg kunne nevnt eksempler, men hvis jeg gjør det, er det nok noen av mine FB venner eller deres venner som ville føle seg støtt. Så nå velger jeg bevisst å la det ligge. Ja, jeg syns noen ganger noen burde tenke seg om i forhold til hva de legger ut. Men nei, det plager meg ikke nevneverdig. Jeg må bare tenke på hvor jeg skal sette grensen.

Men nå har jeg, nok en gang, snakket meg bort fra mitt opprinnelige tema som var; Hva er det som motiverer meg til å legge ut og dele ting på FB? Hva vil jeg fortelle? Hva vil jeg oppnå? Er min FB profil et riktig bilde av mitt liv? Neppe. Mitt liv er heldigvis mye mer enn hva jeg deler på FB, men det gir nok et riktig bilde av hvem jeg er. Jeg håper at jeg ikke prøver å fremstille meg som mer perfekt enn jeg faktisk er (her skinner bergenseren igjennom igjen og konstaterer at jeg er litt perfekt...). Jeg håper at jeg får folk til å trekke på smilebåndet, til å reflektere, og kanskje til å bli så irritert at de leser det jeg skriver og deler, og tenker igjennom hva de selv mener.

Jeg håper at jeg fremdeles tenker meg om når jeg legger ut ting, men jeg håper at jeg etter denne selverkjennelsens time, vil tenke meg nøye om hvorfor jeg deler det jeg deler. Og om målet skulle være å få mange likes, så er det verken ulovlig eller moralsk forkastelig, det er bare litt pinlig…